Det er snart ni år siden jeg tok over redaktørjobben i foto.no. Nå sitter jeg her, på et kontor i Horten, og skribler og tenker tilbake på tiden, for når dette publiseres, så er det min aller siste dag i foto.no. Tiden i foto.no har forandret meg på så mange måter, ikke bare aldersmessig, men også både yrkesmessig og personlig.
Høsten 2007 ble jeg ansatt som redaksjonssekretær for nettstedet. Den gang var Robert Meyer redaktør. Dessverre fikk jeg bare jobbe med Robert i et halvt års tid. På den korte tiden lærte jeg mye fra fotografen, professoren og fotohistorikeren. Da nyttår hadde passert og rakettene hylt sine hyl, plasserte eierne i foto.no meg i redaktørstolen. Hva i alle dager gjorde jeg der?
Jeg hadde alltid hatt en sterk fotointeresse. Alltid fotografert. Jeg var også glad i å skrive. Men ingen av interessene hadde jeg noen som helst faglig bakgrunn fra. Min utdannelse var innen statsvitenskap, sosiologi og ikke minst en god dose livets skole.
Sosiologien kunne jeg straks ta med meg inn i jobben. Statsvitenskapen er jeg mer usikker på. Med en bakgrunn innen sosiologi hadde jeg perspektiver til å forstå fotografiets rolle i samfunnet, og ikke minst briller til å tolke, lese og kanskje forstå fotografiet.
Da jeg ble redaktør i foto.no var mitt mål at foto.no skulle være et speil på hva som rører seg i fotonorge. Vi skulle dekke viktige fotobegivenheter og utstillinger. Vi skulle løfte frem fotografer og sentrale aktører innen den norske sfære, men vi skulle også ha et kritisk blikk der det var nødvendig. Fokus på tekniske saker var også en ambisjon. Hvordan jeg har lykkes kan andre bedømme, ambisjonene var det i alle fall ikke noe å si på.
Gjennom årene har jeg hatt med meg en rekke flotte skribenter og mennesker. Selv om jeg kanskje har trukket i noen tråder, er det disse som i stor grad har stått for den gode redaksjonelle kvaliteten.
Maria Lundberg var med meg fra starten. Hun er den beste norske fotoskribenten – ingen diskusjon. Pennen hennes har farger jeg og få andre har våre penner. Entusiasmen hennes kom alltid frem i artiklene. Hun gikk alltid i dybden. Hun gikk med hud og hår inn i sakene hun skrev. Hun løftet frem, hun sa fra når det var behov for det. Maria har gjennom hele min redaktørperiode vært en støtte, og også en kritiker når det var behov for det.
Christine Tolpinrud var et arbeidsjern for redaksjonen. Hun var effektiv, produserte artikler i fleng og hadde en unik oversikt over hva som rørte seg i fotonorge. Hun var der ute hvor det skjedde, dekket utstillinger og intervjuet. I en årrekke var det hun som sto for de fleste av artiklene som ble produsert på foto.no. Som Maria, sa hun også fra når det var nødvendig og hadde klare meninger om redaksjonens retning.
Christine og Maria var mine viktigste medarbeidere og støttespillere. Jeg er veldig takknemlig for den jobben de har gjort for foto.no.
Andre skribenter som Geir Brekke, Morten Wendel, Cecilie Tyri Holt, Harald Harnang og Per Inge Østmoen har også beriket det redaksjonelle produktet til foto.no.
Uten medlemmene er ikke foto.no noe. Til tider har det vært et livlig nettsamfunn, spesielt den første halvdelen av min tid som redaktør. Det er et nettsamfunn med alle typer folk og allslags fotografer. Fra nybegynnere som søker kunnskap til erfarne fotografer med kunnskap og visdom de fleste kan misunne dem. Selv har jeg lært masse av alle bildene som er lagt ut på bildekritikk og bildegalleri, og ikke minst av diskusjoner på forumet. En rekke medlemmer har jeg også truffet og fått anledning til å slå av en liten fotoprat med. Dette er møter jeg har satt stor pris på.
Da vi dro i gang konkurransen Fotografen, var det først og fremst medlemmene i foto.no vi hadde i tankene. Vi ville ha en profesjonell konkurranse for dem som også var åpen for andre. Vi snekret sammen en flott pakke der seks runder i løpet av året ble juryert av en profesjonell jury. Hovedpremien var en egen utstilling på Cyan Galleri i Oslo. Første året ble konkurransen vunnet av Arne Strømme. I mine øyne er Arne en av Norges dyktigste fotografer, og han har i en årrekke vært et aktivt medlem på foto.no. Det var derfor ekstra hyggelig da han vant den første utgaven av konkurransen. Senere har andre og spennende fotografer som Jan Olav Bredesen, Henning S. Pettersen, Matias Østebø og Steinar Figved gått til topps. Alle har fått sin utstilling og anledning til å vise sine fotografier frem for et større publikum.
Høydepunkter (for meg) i min tid som redaktør har vært å være ute blant folk. Spesielt interessant, både sosialt, fotofaglig og journalistisk, har vært på de mange flotte fotofestivalene i landet. Jeg er nødt til å trekke frem Nordic Light, med Anne Lise Flavik (ikke lenger en del av Nordic Light) og Morten Krogvold, som et fast holdepunkt i året, og ikke minst et høydepunkt. Denne festivalen har gitt meg møter med en rekke av de fremste fotografene i verden. Som journalist har jeg vært så heldig å få sitte meg ned med noen av dem. For å prate om foto, men også livet og verden. For det går ikke an å snakke om fotografiet uten å snakke om livet. Fotografiet er bare et medium til å kommunisere og formidle den verden vi lever i, og hvilke tanker vi har rundt dette.
På samme måte som jeg har satt stor pris på Nordic Light, har jeg vært en stor tilhenger av dokumentarfotofestivalene. En rekke av disse er det Terje Bringedal som har stått i spissen for. Han har lagt ned en formidabel innsats for å fremme den gode og dyptgående fotodokumentaren.
Det er andre fotofestivaler også i Norge som holder høy kvalitet, men når jeg trekker frem Nordic Light og dokumentarfotofestivalene, er det fordi det er disse som har gjort mest inntrykk på meg, og fordi disse har formet meg som fotograf og person. Rett og slett gjennom sterke møter og sterke historier om livet og verden.
I dag er jeg takknemlig ovenfor CF Wesenberg, David A. Bruun-Lie og Fabian Falch-Larsen for å ha gitt meg sjansen til å være redaktør på et flott nettsted. Det var disse tre som var eiere den gang jeg fikk jobben. Fordi de hadde tro på meg og ga meg sjansen til å leve av å skrive om min lidenskap, har jeg i dag når jeg går av som redaktør en rekke muligheter jeg ikke hadde sett for meg for 10 år siden.
Når jeg pakker sammen sakene mine fra redaktørkontoret, er det ikke for å forlate fotografiet. Jeg skal slutte å skrive om det (ja, kan ikke love det helt), og satse for fullt som profesjonell fotograf. Det er noe jeg gleder meg stort til. I en årrekke har jeg også arrangert workshops og fototurer. Dette er noe jeg ikke kan gi slipp på, men har et mål om at jeg nå skal få mer tid til dette.
Men kanskje aller viktigst, er det at jeg nå skal sette av mer tid til egne personlige fotoprosjekter – fotografi som ikke gir noe penger i kassen, men som betyr noe, som kan kommunisere noe om den verden vi lever i og de livene vi lever.
Frank Hesjedal
Fotograf
Høsten 2007 ble jeg ansatt som redaksjonssekretær for nettstedet. Den gang var Robert Meyer redaktør. Dessverre fikk jeg bare jobbe med Robert i et halvt års tid. På den korte tiden lærte jeg mye fra fotografen, professoren og fotohistorikeren. Da nyttår hadde passert og rakettene hylt sine hyl, plasserte eierne i foto.no meg i redaktørstolen. Hva i alle dager gjorde jeg der?
Jeg hadde alltid hatt en sterk fotointeresse. Alltid fotografert. Jeg var også glad i å skrive. Men ingen av interessene hadde jeg noen som helst faglig bakgrunn fra. Min utdannelse var innen statsvitenskap, sosiologi og ikke minst en god dose livets skole.
Sosiologien kunne jeg straks ta med meg inn i jobben. Statsvitenskapen er jeg mer usikker på. Med en bakgrunn innen sosiologi hadde jeg perspektiver til å forstå fotografiets rolle i samfunnet, og ikke minst briller til å tolke, lese og kanskje forstå fotografiet.
Da jeg ble redaktør i foto.no var mitt mål at foto.no skulle være et speil på hva som rører seg i fotonorge. Vi skulle dekke viktige fotobegivenheter og utstillinger. Vi skulle løfte frem fotografer og sentrale aktører innen den norske sfære, men vi skulle også ha et kritisk blikk der det var nødvendig. Fokus på tekniske saker var også en ambisjon. Hvordan jeg har lykkes kan andre bedømme, ambisjonene var det i alle fall ikke noe å si på.
Gjennom årene har jeg hatt med meg en rekke flotte skribenter og mennesker. Selv om jeg kanskje har trukket i noen tråder, er det disse som i stor grad har stått for den gode redaksjonelle kvaliteten.
Maria Lundberg var med meg fra starten. Hun er den beste norske fotoskribenten – ingen diskusjon. Pennen hennes har farger jeg og få andre har våre penner. Entusiasmen hennes kom alltid frem i artiklene. Hun gikk alltid i dybden. Hun gikk med hud og hår inn i sakene hun skrev. Hun løftet frem, hun sa fra når det var behov for det. Maria har gjennom hele min redaktørperiode vært en støtte, og også en kritiker når det var behov for det.
Christine Tolpinrud var et arbeidsjern for redaksjonen. Hun var effektiv, produserte artikler i fleng og hadde en unik oversikt over hva som rørte seg i fotonorge. Hun var der ute hvor det skjedde, dekket utstillinger og intervjuet. I en årrekke var det hun som sto for de fleste av artiklene som ble produsert på foto.no. Som Maria, sa hun også fra når det var nødvendig og hadde klare meninger om redaksjonens retning.
Christine og Maria var mine viktigste medarbeidere og støttespillere. Jeg er veldig takknemlig for den jobben de har gjort for foto.no.
Andre skribenter som Geir Brekke, Morten Wendel, Cecilie Tyri Holt, Harald Harnang og Per Inge Østmoen har også beriket det redaksjonelle produktet til foto.no.
Uten medlemmene er ikke foto.no noe. Til tider har det vært et livlig nettsamfunn, spesielt den første halvdelen av min tid som redaktør. Det er et nettsamfunn med alle typer folk og allslags fotografer. Fra nybegynnere som søker kunnskap til erfarne fotografer med kunnskap og visdom de fleste kan misunne dem. Selv har jeg lært masse av alle bildene som er lagt ut på bildekritikk og bildegalleri, og ikke minst av diskusjoner på forumet. En rekke medlemmer har jeg også truffet og fått anledning til å slå av en liten fotoprat med. Dette er møter jeg har satt stor pris på.
Da vi dro i gang konkurransen Fotografen, var det først og fremst medlemmene i foto.no vi hadde i tankene. Vi ville ha en profesjonell konkurranse for dem som også var åpen for andre. Vi snekret sammen en flott pakke der seks runder i løpet av året ble juryert av en profesjonell jury. Hovedpremien var en egen utstilling på Cyan Galleri i Oslo. Første året ble konkurransen vunnet av Arne Strømme. I mine øyne er Arne en av Norges dyktigste fotografer, og han har i en årrekke vært et aktivt medlem på foto.no. Det var derfor ekstra hyggelig da han vant den første utgaven av konkurransen. Senere har andre og spennende fotografer som Jan Olav Bredesen, Henning S. Pettersen, Matias Østebø og Steinar Figved gått til topps. Alle har fått sin utstilling og anledning til å vise sine fotografier frem for et større publikum.
Høydepunkter (for meg) i min tid som redaktør har vært å være ute blant folk. Spesielt interessant, både sosialt, fotofaglig og journalistisk, har vært på de mange flotte fotofestivalene i landet. Jeg er nødt til å trekke frem Nordic Light, med Anne Lise Flavik (ikke lenger en del av Nordic Light) og Morten Krogvold, som et fast holdepunkt i året, og ikke minst et høydepunkt. Denne festivalen har gitt meg møter med en rekke av de fremste fotografene i verden. Som journalist har jeg vært så heldig å få sitte meg ned med noen av dem. For å prate om foto, men også livet og verden. For det går ikke an å snakke om fotografiet uten å snakke om livet. Fotografiet er bare et medium til å kommunisere og formidle den verden vi lever i, og hvilke tanker vi har rundt dette.
På samme måte som jeg har satt stor pris på Nordic Light, har jeg vært en stor tilhenger av dokumentarfotofestivalene. En rekke av disse er det Terje Bringedal som har stått i spissen for. Han har lagt ned en formidabel innsats for å fremme den gode og dyptgående fotodokumentaren.
Det er andre fotofestivaler også i Norge som holder høy kvalitet, men når jeg trekker frem Nordic Light og dokumentarfotofestivalene, er det fordi det er disse som har gjort mest inntrykk på meg, og fordi disse har formet meg som fotograf og person. Rett og slett gjennom sterke møter og sterke historier om livet og verden.
I dag er jeg takknemlig ovenfor CF Wesenberg, David A. Bruun-Lie og Fabian Falch-Larsen for å ha gitt meg sjansen til å være redaktør på et flott nettsted. Det var disse tre som var eiere den gang jeg fikk jobben. Fordi de hadde tro på meg og ga meg sjansen til å leve av å skrive om min lidenskap, har jeg i dag når jeg går av som redaktør en rekke muligheter jeg ikke hadde sett for meg for 10 år siden.
Når jeg pakker sammen sakene mine fra redaktørkontoret, er det ikke for å forlate fotografiet. Jeg skal slutte å skrive om det (ja, kan ikke love det helt), og satse for fullt som profesjonell fotograf. Det er noe jeg gleder meg stort til. I en årrekke har jeg også arrangert workshops og fototurer. Dette er noe jeg ikke kan gi slipp på, men har et mål om at jeg nå skal få mer tid til dette.
Men kanskje aller viktigst, er det at jeg nå skal sette av mer tid til egne personlige fotoprosjekter – fotografi som ikke gir noe penger i kassen, men som betyr noe, som kan kommunisere noe om den verden vi lever i og de livene vi lever.
Frank Hesjedal
Fotograf
Frank Hesjedal
Ivan Holmedal
mvh
Håvard
Stig Marlon Weston - daglig leder CYAN studio
Mvh,
Sissel Elisabeth Helgesen
Lisbeth Simensen
Eg får heller bli med på ein av fototurane du arrangerar :)
mvh pierre
Johnny Røn Andersen