Elisabeth Meyer – bilder frem fra glemselen

Elisabeth Meyer (1899-1968) var en kjent norsk fotojournalist og globetrotter i sin tid. Så dør hun, uten arvinger, og snart er hun glemt. 32 år senere, i år 2000, dukker tusenvis av bilder, negativer og brev opp. I 2013 kom ei flott og interessant bok ut om denne svært sammensatte personen, journalisten og fotografen.

Du har kanskje ikke hørt navnet før. Elisabeth Meyer var imidlertid godt kjent i sin samtid, det vil si i en periode på bortimot 40 år, fra ca. 1920. Hun er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Hun portretterte tidlig Gandhi og Atatürk, og var den første vestlige kvinnen som reiste gjennom Iran i 1929. Som ung kvinne, journalist og fotograf, reiste hun på 1920- og 30-tallet alene rundt i verden.

Allsidig
Reiselysten og søken etter opplevelser må ha kommet med morsmelken. Hun tok etter hvert fotoutdanning fra Tyskland. Vi leser også om et kort ekteskap. Men fremfor alt om mange reiser i land som i praksis var lukket for utlendinger, og i alle fall folk med et fotoapparat rundt halsen. Hun overlever alt, trolig takket være smidighet, god kulturforståelse, et smil - og stundom det faktum at hun var kvinne. Som resultat av alt dette ble det et utall ukebladreportasjer, og som nevnt noen bøker. Hennes medlemskap og aktiv deltakelse i fotokonkurranser i Oslo Kameraklubb er også viktig å nevne.

Mange reportasjer
Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933). I sine aktive år laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska m.fl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. Trass i hennes store produksjon og hennes unike posisjon har hun vært en godt bevart hemmelighet i norsk fotohistorie.

I en garasje
Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren som ønsket å donere arkivet til museet. Det består av ca. 50 000 fotografiske objekter, ca. 600 privatbrev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.

Bok
Basert på bildematerialet, brevene til sin mor og sin svenske venn, og på en solid porsjon forsknings- og «detektivarbeid», kom boka «Elisabeth Meyer – Rapporter fra verden 1920-1950» ut i 2013.

I denne boken følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi møter hennes egne stemme underveis, og ikke minst kan vi følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Boka er på knapt 300 sider. Fire forfattere har delt oppgaven med å gi oss et bilde av både mennesket og fotografen Meyer. Her er mange bilder, alle med svært høy teknisk kvalitet, fra perioden 1929 til 1955. Boka har et tiltalende og gjennomtenkt design. Hva passer vel ikke bedre for en internasjonal fotojournalist enn å bli fremstilt i Letter-format og med «skrivemaskin-skrifttyper både som brødtekst og i titler?

Boka har trolig gått under radaren til flere, for etter en del omtale i forbindelse med bokutgivelsen har det vært stille.

Søk
Et søk i arkivet i Aftenpostens arkiv ga 225 treff på navnet. Det var flere artikler i tiden rundt bokutgivelsen i 2013. Så kommer en rekke uinteressante «treff» på navnesøstre opp gjennom årene i form av skattelister mm. Men så blir det mer interessant. 15. desember 1969, altså året etter hennes død, står det i Aftenposten en liten unnselig notis øverst på side 10. Her fremgår at Oslo Kameraklubb har fått en testamentarisk gave fra Elisabeth Meyer, bestående av blant annet alle hennes bilder og kr 5 000. Dette er ikke nevnt i boka, som har en litt annen forklaring på arven etter Meyer.

Går vi så videre bakover i Aftenpostens arkiv, så dukker datidens Meyer opp med en rekke fotoreportasjer i A-magasinet. Emnevalget er vidt og viser med all tydelighet en kreativ journalist og fotograf. I 1936 er tittelen på en større fotoreportasje: «Hvad Orientalerne ler av».

Ikoner
Norsk fotografi har fostret en del ikoner. Knud Knutsen og Anders Beer Wilse er to av dem. Elisabeth Meyer kan neppe umiddelbart sammenlignes med disse to. Men hun er spennende nok. Du kan jo lese selv noen av de artiklene jeg lenker til her og/eller Google etter mer informasjon, for å se om du er enig. I ettertid er trolig hennes norske bilder de mest verdifulle, som et kultur- og motivmessig supplement til eksempelvis Anders Beer Wilse.
Du får velge om du leser denne boka som en slags kulturhistorisk opplevelse eller for å bli kjent med en svært spesiell dame som gjennom flere år-tier levde av sine artikler og sine fotografier og som aldri tok nei for et svar. Kanskje vil du bare studere de mange gode bildene? Men les boka, for den er en opplevelse!

Her finner du mer info om Elisabeth Meyer:
En artikkel fra NRK.no
http://www.nrk.no/kultur/fotografen-som-vart-gloymt-1.7586017

Kort info om Elisabeth Meyer og en liten videosnutt der du få det meste i kortform.
http://www.preusmuseum.no/Oppdag-samlingene/Bildesamlinge...-1899-1968

Og hvis du er interessert i flere historie om bilder som dukker frem fra intet, så må du få med deg historien om en amerikansk barnepike som ble verdensberømt – etter sin død: Vivian Maier.
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=43279