Fjords

Hans Kristian Riise er aktuell med utstilling på Fotografiens hus og som foredragsholder på Fotobokfestival Oslo (senere denne måneden). Prosjektet i sentrum av begivenhetene er Fjords som handler om den vestlandske sommerens reisekultur og frihetsfølelse. Utstillingen består av en serie portretter som Hans Kristian Riise har tatt med et 4x5” storformatkamera i Geiranger, Hardanger og Sogn og Fjordane. Vi har tatt oss en "emailprat" med fotografen.

Kan du fortelle litt om din bakgrunn som fotograf?

- Jeg har en ganske bred bakgrunn som fotograf. Jeg ble tidlig interessert i fotografi, allerede som 15-16-åring. Jeg gikk på biblioteket på Elverum og orienterte meg så bredt jeg kunne. Jeg kikket på og ble inspirert av alt jeg kom over, fra de store franske gatefotografene, til reportasjebilder i Life, mote- og aktfotografer, men også portrettfotografer.

- Jeg fikk bibliotekarene til å bestille opp nye bøker, og jeg slukte alt jeg kom over. Jeg har fortsatt en veldig bred interesse for fotografi, og kan sette stor pris på mange forskjellige typer fotografer: William Klein, Helmut Newton, Michael Ackerman, Alberto Garcia-Alix, Andreas Gursky, for å nevne noen få.

- Senere studerte jeg kunsthistorie ved UiO og fotografi ved The International Center of Photography. Jeg jobbet en kort periode som pressefotograf, men valgte å videreutdanne meg innenfor filmfoto ved Filmskolen på Lillehammer.

Hvordan vil du beskrive deg som fotograf?

- Jeg har primært vært det jeg vil kalle en gatefotograf – selv om jeg ikke har begrenset meg til bare å fotografere i byer eller gatelangs. Men tilnærmingen har vært spontan, med småbildekamera. Jeg har tatt de beste bildene mine når jeg har greid å sette av tid og reise til steder som Los Angeles, New York og Napoli for å fotografere. Den frie formen, vandre gatelangs og ha hele byer som lekeplass, det er en sensuell opplevelse som er veldig inspirerende.

- Lista for å ta bra gatebilder er enormt høy. Alle som har prøvd vet hvor vanskelig det er, det er så mye som skal klaffe. Da pusher jeg meg langt.

- De siste årene har jeg i tillegg blitt mer av en portrettfotograf. Jeg tok bildene til en bok som heter ”Norske vinnerskaller” – hvor jeg portretterte tretti av Norges største idrettsutøvere. Der føler jeg at jeg knakk koden for portrettfotografering, en sjanger jeg ikke hadde helt taket på tidligere.

- Men uavhengig av hvilken sjanger jeg jobber i, så er det bildene for deres egen skyld som interesserer meg mest, i hvert fall når jeg gjør egne prosjekter. Da har jeg nok noe av det samme målet som en maler har, at jeg ønsker å utforske mediet jeg jobber i både formmessig og tematisk.

Kan du fortelle litt om prosjektet Fjords hvorfor du startet med det?

- “Fjords” er et forsøk på å finne mitt sommerparadis. Jeg har utforsket innerfjordene i Sogn og Fjordane, samt Geiranger og Hardanger. Her finner man en spesiell reisekultur om sommeren. Det er en spennende miks av mennesker, både turister og lokale. Jeg får en spesiell frihetsfølelse når jeg er der. Jeg har bevisst unngått cruiseskipene og de mest overfylte campingplassene, og forsøkt å finne fram til individualistene, de som går sin egen vei.

- Jeg hadde vært på dagstur til en av innerfjordene i Sogn og Fjordane i forbindelse med et filmprosjekt en del år tilbake i tid, og husket at landskapet hadde gjort mektig inntrykk – møtet mellom fjell, elver og saltvann, den unike frodigheten.

- I forbindelse med “Norske vinnerskaller” hadde jeg begynt å fotografere med et storformatkamera. Nå hadde jeg lyst til å gjøre et personlig prosjekt med det samme kameraet, og bestemte meg for å dra tilbake til Vestlandet for å se hva jeg kunne få til der.

- Så det var nok de to elementene sammen som var grunnen til at jeg startet med prosjektet: Ett minne, et indre bilde av Vestlandet, og ønsket om å gjøre et personlig prosjekt med storformatkameraet.

- Følelsen av å dumpe kamera og telt bak i bilen og kjøre over fjellet er uslåelig.

Hvorfor har du valgt å fotografere med et storformatkamera?

- Rent teknisk liker jeg romfølelsen som det store formatet skaper. Jeg fotograferer med en 90 millimeter. På et 4x5”-kamera blir det et vidt bilde, men samtidig trekker jeg bakgrunnen nærmere og beholder nærheten til landskapet.

- Det at jeg kan sette opp kameraet halvannen meter fra en person og få et helfigurbilde med en 90 millimeter er noe jeg liker godt. Jeg liker dessuten fargepalletten og ikke minst hvordan det store negativet takler høylys. Det er nesten umulig å brenne ut høylys på himmelen.

- Valg av kamera er også med på å sette stemningen. Menneskene jeg møter blir nysgjerrige og ikke minst svært fokuserte når jeg fotograferer dem. De skjønner intuitivt at dette ikke er noe hastverksarbeid, og gir meg den tiden jeg trenger. Det blir en fin blanding av konsentrasjon og humor.

- Begrensningene gjør at jeg roer meg ned og fokuserer på en annen måte enn med et håndholdt kamera. Spenningen ved å bare kunne ta noen få eksponeringer gjør dessuten at jeg skjerper meg.

- Det var rett og slett riktig kamera for dette prosjektet.

Har du en morsom historie å dele fra prosjektet?

- Sommeren for to år siden var jeg i Aurlandsvangen, og hadde igjen kun en 7-8 negativer i kamerabagen. Det var allerede ettermiddag, og jeg hadde bestemt meg for å kjøre hjemover den samme kvelden. Men jeg tok en siste runde i området og endte opp med å kjøre opp en ganske smal vei oppover lia, hvor jeg ikke hadde vært før.

- Der fikk jeg øye på en gjeng med seks belgiske ungdommer, fotturister, som var på vei oppover skråningen. De gikk og leste på et kart, og selv om de hadde moderne klær og utstyr fikk jeg følelsen av noe litt gammeldags, at dette var en scene som kunne utspilt seg for et par hundre år siden. De manglet bare vandrerstokken.

- Jeg endte opp med å bruke de siste negativene mine på å fotografere dem. Det ble et bilde av dem som kanskje er det beste i hele prosjektet.

- Det hadde begynt å bli sent, ungdommene var slitne og ut ifra kartet hadde de langt igjen til målet – en seterplass som de hadde blinket seg ut på kartet, hvor de håpet å kunne slå opp teltene med panoramautsikt over fjorden. Tre av dem hoppet baki bilen min, og jeg kjørte dem så langt bilveien gikk, deretter hentet jeg de tre siste. Ved enden av bilveien kom vi i snakk med bonden som eier utmarken de ønsket å bruke. Helt uoppfordret sa han at de gjerne måtte slå opp telt på setra hans, og forklarte dem dessuten hvor de kunne finne drikkevann.

- Senere fikk jeg mail fra ungdommene hvor de skrev at det var den beste opplevelsen på hele turen, at det hadde vært magisk å våkne på setra neste morgen.

- Så for meg ble denne siste lille innsatsen før jeg kjørte hjemover igjen det beste bildet. Og på grunn av bondens vennlighet ble det starten på den beste opplevelsen på hele turen for ungdommene.

Utstillingen åpner torsdag 3. september kl. 18 og henger frem til 27. september. 11. september kl. 18.30 holder fotografen en artist talk på Fotografiens Hus i forbindelse med Fotobokfestival Oslo.