Utopia - Folk og liv på Roskilde

I 2007 var Ole Magnus Kinapel på Roskilde for første gang. Han hadde ikke kamera med, og klarte heller ikke slappe av fordi han så alt for mange gode motiver. I 2010 tok han kameraet med på festivalen, men lurte på om det i det hele tatt var mulig å få med seg hjem noen skikkelige bilder siden alt var så annerledes. Kameraet ble stjålet, så konklusjonen ble at det gikk ikke an. I 2011 var det nytt forsøk og denne gangen fikk han det til. Dermed var et prosjekt i gang, men uten at Kinagel egentlig var klar over det selv. Og siden den gang har kameraet måttet tåle mye, spesielt øl.

- Jeg liker å ta bilder og jeg liker å dra på festival. Så arbeidet begynte av seg selv. Men jeg ante ikke hva det skulle bli til før jeg i fjor fikk «gull» i kategorien eget arbeid i Gullsnitt. Frem til da var det noe jeg gjorde for gøy. Nå er det blitt et prosjekt. Og en unnskyldning for å dra tilbake til Roskilde hvert år resten av livet, forteller Kinapel.

Prosjektet har han kalt Utopia fordi han ser på Roskilde som et drømmeland som eksisterer en kort periode før det forsvinner for et år.

- Når Roskilde er ferdig så lengter man tilbake. Da er det god terapi å jobbe med bildene som er blitt med hjem.

Prosjektet, og nå utstillingen på Fotografiens Hus, er et forsøk på en frisk og autentisk fremstilling av livet på Roskilde.

- Jeg vektlegger autentisk. Det er det aller viktigste. Si i fra om det er et bilde du ikke tror på, så skal jeg henge en duk over det med det samme. Det er vel noe av grunnen til at jeg synes det er så gøy å fotografere på Roskilde. Folk er seg selv, gjør som de vil og har det bra. Det er ingen regler. Og det går imponerende fint. Jeg har hørt at Roskilde Festival er et av de tryggeste stedene i verden, samtidig som det er et av de tettest befolkede.

Ingen av bildene i prosjektet er tatt klin edru. Fotografen forsikrer om at man ikke glemmer å komponere eller stille blender og lukker selv om man har drukket noen øl.

- Ja, av og til blir nok bildene bare enda bedre med litt promille.

Fra han var en liten gutt har Kinapel hatt et tett forhold til fotografiet. Han var ikke gamle karen da han var med bestefaren sin Ragge Strand i atelieret i Oscars Gate 42.

- Jeg var modell når han trengte og fikk se på de store blitzene og gigantiske bakgrunnene. Jeg husker at alt var kjempestort, men så var jeg også ganske liten. Det gjorde meg nysgjerrig. Jeg bestemte meg for å satse på foto da han åpnet sin utstilling på attenårsdagen min 3. januar 2008 i Fotografiens Hus, samme sted som jeg nå, 6 år senere, stiller ut. Bestefar hadde fått kreft og senere har jeg sett på utstillingen hans som en slags finale. Oppsamlede fotografier fra et langt liv som fotograf. Jeg bestemte meg for at jeg ville arbeide med det samme. Dessverre døde han litt for tidlig til at vi fikk hatt den gode praten om foto, selv om han lærte meg litt her og der. Jeg skulle gjerne pratet med ham nå, vist ham bilder og diskutert hva som kan gjøre meg bedre.

Ragge Strand var en mester og en av 1900-tallets viktigste norske reklamefotografer. Men det er ikke bare bestefar Strand som har dyttet Kinapel mot fotografiet.

- Pappa er også fotograf og mamma arbeider med foto, film og maleri. Så det har på en måte vært over alt, hele veien. Mamma stilte ut på Fotografiens Hus i 2010, så jeg er faktisk den tredje generasjonen Strand som stiller ut på samme sted.

Nøyaktig når Kinapel selv begynte å fotografere husker han ikke, men da han var 13 år så han den norske filmen Buddy som handler om en vennegjeng som filmer alt de gjør.

- Filmen ble en slags kickstarter for meg. Etter det var jeg så gira på et filmkamera at jeg ikke klarte å sove om natten. Etter en stund måtte bestefar, som fotografen han er, gi etter. Og fra da av filmet jeg alt i hele verden. Men filmkameraet kunne også ta bilder og etterhvert tok jeg mer bilder enn film.

Da Kinapel var ferdig med videregående gikk veien videre til Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Siden har han jobbet med alt fra dokumentariske filmer om HIV/Aids-problematikk og narkotikapolitikk til moteshoots i Botanisk Hage.

- Interessen min ligger helt klart i dokumentarisk arbeid. Jeg synes det er spennende å fotografere mennesker, folk jeg kjenner og ikke kjenner, gå tett på, litt for tett gjerne, vente til de blir vant til kameraet og knipse dem akkurat når de begynner å slappe av.

Og da er vi tilbake til Roskile. For der er det ingenting som er feil og ingenting er riktig. I alle fall ifølge Kinapel.

- Folk forblir autentiske, gjør seg ikke til og synes det er fint at det er et kamera til stede.

Og nok av gode historier har det også blitt i løpet av den fotografiske karrieren på Roskilde. Som for eksempel den morgenen Kinapel gikk for å spise, gå på do og å pusse tenner. De "viktige" tingene som må gjøres før øldrikkingen starter. De var tre stykker som hadde slått seg sammen for å få det unnagjort.

- Den ene vennen min hadde det ikke så bra den morgenen. Han hadde ikke sagt noe på flere timer. Men da vi satt på toppen av et vikingeskip og spiste mat fra «Det spanske madhus» brøt han ut at han hadde fått dyr. Hmm? Hva er det han snakker om. Dyr? Akkurat nå? Ja, dyr sa han og pekte på armen.

Mange små insekter løp oppover armen og under t-skjorten.

- Det var sykt ekkelt. Jeg forsøkte å fotografere det samtidig som vi pratet om hvor vanvittig kjipt det var. Det var sikkert hundre stykker. Jeg fotograferte fra forskjellige vinkler og holdt på helt til jeg oppdaget jeg også hadde fått dyr. Alle tre hadde fått dyr på kroppen. Den dagen dusjet vi i to timer.

Utstillingen på Fotografiens Hus henger til og med 26. oktober.

Ole Magnus Kinapel