Skrevet av Christine TolpinrudI sommer blar vi i foto.no-arkivet og drar frem gamle godbiter. Jacob Holdt gjestet Norge i 2013. Da intervjuet Christine Tolpinrud dansken om fotografi og tiltro til mennesker.
___________________________
- Jeg er ikke interessert i fotografi i det hele tatt. Jeg bare tar bilder, forteller Jacob Holdt til foto.no og ler høyt.
Han er i Norge i forbindelse med utstillingen The Eye is a Lonely Hunter på Fotogalleriet, der han viser prosjektet som nærmest har definert både hans liv og karriere: "American Pictures".
Det var da han på 70-tallet haiket USA rundt i fem år med et billig lommekamera og fotograferte tilstandene blant underklassen i amerikanske ghettoer at prosjektet ble til. Jacob Holdt plukket bomull og tobakk med svarte amerikanere som jobbet under slaveliknende forhold, han kjempet med indianerne under opprøret ved Wounded Knee og deltok på møter med Ku Klux Klan. Han bosatte seg vekselvis med fattige amerikanere i skur og hytter, og med den rike overklassen i overdådige luksushjem. De resulterende bildene ble utgitt i bokform og dannet basis for et foredrag om rasisme som han har reist rundt med i 35 år.
For det er foredragsholder han er, sier han. Bildene er bare med som illustrasjon.
- Den kunstnergreia har bare kommet inn i bildet de siste 6-7 årene, da de plutselig fikk den sprø ideen om å kalle meg for kunstner. Jeg skjønner ikke hvordan det skjedde. Det er de samme gamle bildene jeg alltid har vist og ingen har noensinne kalt det for kunst før. Men så plutselig etter 30 år så kaller de det kunst!
- Mine dumme snapshots
Det å bli omtalt som kunstner beskriver han som en rar følelse.
- Du vet, jeg har alltid sverget at bildene mine ikke skal henge på en vegg i en utstilling, fordi de skal brukes i en politisk kontekst. Men så kom en veldig hyggelig kurator fra Frankrike og spurte om de kunne lage en utstilling. Jeg sa nei og at jeg ikke trodde på sånt. Men de var så hyggelige og flyttet sammen med meg, så til slutt sa jeg ja.
Siden fulgte utstillinger på flere museer og gallerier rundt i Europa. I forbindelse med utstillingene ble det også gitt ut en bok på forlaget Steidl som i 2008 sørget for at han ble nominert til den prestisjetunge prisen Deutsche Börse Photography Prize. Holdt forteller at han likte godt å komme på utstillingsåpningene, men at han ble nektet å holde tale.
- Fordi jeg alltid sa de gale tingene. Du vet, kunstgallerier bruker alle disse fancy ordene til å beskrive bildene, mens jeg bare kaller det mine dumme snapshots. Og så blir de forbanna fordi jeg kaller det snapshots, ler han.
Fotograferte av plikt
Det var rene tilfeldigheter som førte til at han begynte å fotografere på turen gjennom USA. Da han skrev brev hjem til presteforeldrene i Danmark om det han opplevde, ble de nysgjerrige og sendte ham et kamera.
- Mange av bildene er tatt av ren pliktfølelse. For å gi noe tilbake til de som tok meg inn, og for å sende hjem til mine foreldre, forteller han, men legger til at etter en tid forandret det seg.
- Sakte, men sikkert ble jeg mer og mer interessert i hva jeg drev med, men visste ikke hvordan jeg skulle bruke bildene. Men i løpet av fem år begynte jeg å forstå at jeg jobbet med et slags dokument, som en slags brobygger mellom svart og hvit. Men akkurat hvordan jeg skulle bruke det ante jeg ikke.
Det var først da han kom hjem til Danmark i 1976 med 15000 bilder at han forsto hva han hadde. Et utvalg av bildene ble satt sammen til et lysbildeshow som Holdt siden den gang har vist frem og snakket om til sammen 7000 ganger, i totalt 28 000 timer. Showet ga den gang, og gjør det fortsatt, en sjokk-effekt og er pensum på mange skoler i blant annet USA og Danmark. Bildene viser et Amerika ikke engang amerikanere flest kjenner til.
Kommer nær motivene
I dag har showet blitt digitalisert, og Holdt behøver ikke lenger være tilstede for å bytte lysbilder. Istedet har han utviklet en ny presentasjon, der han viser og forteller om flere av prosjektene han har jobbet med i løpet av fotokarrieren. For tross motviljen mot å kalle seg fotograf har Holdt fotografert jevnlig de siste 30 årene både for organisasjonen CARE i Afrika og Latin-Amerika og for seg selv. Han reiser ofte tilbake til USA og følger flere av menneskene som ble fotografert i forbindelse med American Pictures. Blant dem er både massemordere, voldtektsmenn og Ku Klux Klan-medlemmer, men Holdt omtaler dem alle som sine venner. Denne nærheten tror han er tydelig i bildene.
- Jeg tror det som berører folk med mine bilder er at de for det meste kan føle at jeg er veldig nær dem og har bodd med dem. Det er ikke noe du bare kan gå inn og gjøre.
Holdts enorme tiltro til mennesker er blant det som har gitt ham innpass i så mange miljøer. "Du kan alltid stole på mennesker," sier han. "Hvis du ikke tror på det, så er du allerede i fare." Han omtaler Ku Klux Klan-medlemmene som "de søteste menneskene", og mener at man må møte hat med kjærlighet.
- Det er mange på høyresiden i Danmark som sender meg hatbrev og som forfølger meg fordi jeg forsvarer muslimer. Men når jeg finner ut hvem det er, så har jeg en policy om at jeg skal flytte inn sammen med dem. Og vi ender alltid opp som bestevenner, forteller han.
Hat og aggressiv oppførsel er i så godt som alle tilfeller et resultat av traumer fra barndommen, mener han.
- Når jeg får hatbrev, så ser jeg på det som et rop om hjelp. Og når noen roper om hjelp, så hjelper du dem. Og det viser seg at det alltid er tilfelle.
Anklaget for å være KGB-agent
Holdt ler og gjesper om hverandre. Han har ligget våken hele natten med noe uvanlige problemer.
- Det var et nytt angrep på meg i avisa for å ha vært KGB-agent, sier han og ler høyt.
Da Sovjetunionen falt, viste det seg nemlig at den russiske mannen som Holdt hadde lunsjet med jevnlig over flere år, egentlig var fra KGB. Og i danske aviser ble Holdt fremstilt som en av vestens største KGB-agenter. Selv om han kunne bevise at det ikke var tilfelle, har historien aldri riktig sluppet taket.
- Jeg solgte aldri noe viktig kunnskap. Alle visste at jeg var den siste som kunne holde på en hemmelighet. Haha! Jeg gikk rundt og fortalte alle om disse møtene. Men de trengte boken min for å vise hvordan President Carter brøt menneskerettighetene og alt dette.
- Du vet, de elsket hva jeg gjorde. Jeg reiste rundt i 14 land i Europa og viste hvor dårlige Amerika var. Og KGB elsket det. De sa: vi kan ikke lage god propaganda i Russland, men det kan du! Men da jeg fant ut at de ville bruke boken min som et angrep på President Carters menneskerettighetspolicy så tok jeg livet av boka mi. Jeg stoppet den i alle land og tapte masse penger på det.
Ville gjort det igjen
Nærmest alt Jacob Holdt har gjort de siste 35 årene har vært preget av haiketuren på en eller annen måte. Men han er allikevel ikke i tvil om at han ville gjort det igjen.
- Ja, det var den beste tiden i mitt liv. Jeg husket da jeg kom hjem til Danmark i '76 og showet mitt ble en enorm suksess. Jeg hadde 3000 mennesker som sto i kø, gjorde intervjuer hele tiden.
Egentlig skulle han bare fremføre showet mange nok ganger til at han hadde nok penger til å komme seg tilbake til USA og til å kjøpe seg et godt kamera.
- Min intensjon var alltid å komme meg tilbake på veien og fortsette med det jeg gjorde. istedenfor kastet jeg bort tiden med å vise disse bildene. Men en ting førte til en annen, jeg ble bedt om å lage en bok og en film og plutselig var jeg fanget i flere år.
Nå er boken utgitt på nytt og interessen er fortsatt sterk. Nylig ble det sikret finansiering for å lage en to timer lang dokumentar om han i Danmark. Og nå banker Hollywood på døren.
- En av de største og mest berømte filmskaperne i verden skal lage en Hollywood-film av boken min, forteller han og avslører at han skal i møte med selskapet allerede denne uken, før han legger til:
- Og så holder jeg på å skrive mine memoarer.
Utstillingen The Eye is a Lonely Hunter, som inkluderer lysbildeshowet American Pictures, vises på Fotogalleriet i Oslo frem til søndag 24. februar.
En rekke av Jacob Holdts bilder er også tilgjengelig på nett, se www.american-pictures.com
___________________________
- Jeg er ikke interessert i fotografi i det hele tatt. Jeg bare tar bilder, forteller Jacob Holdt til foto.no og ler høyt.
Han er i Norge i forbindelse med utstillingen The Eye is a Lonely Hunter på Fotogalleriet, der han viser prosjektet som nærmest har definert både hans liv og karriere: "American Pictures".
Det var da han på 70-tallet haiket USA rundt i fem år med et billig lommekamera og fotograferte tilstandene blant underklassen i amerikanske ghettoer at prosjektet ble til. Jacob Holdt plukket bomull og tobakk med svarte amerikanere som jobbet under slaveliknende forhold, han kjempet med indianerne under opprøret ved Wounded Knee og deltok på møter med Ku Klux Klan. Han bosatte seg vekselvis med fattige amerikanere i skur og hytter, og med den rike overklassen i overdådige luksushjem. De resulterende bildene ble utgitt i bokform og dannet basis for et foredrag om rasisme som han har reist rundt med i 35 år.
For det er foredragsholder han er, sier han. Bildene er bare med som illustrasjon.
- Den kunstnergreia har bare kommet inn i bildet de siste 6-7 årene, da de plutselig fikk den sprø ideen om å kalle meg for kunstner. Jeg skjønner ikke hvordan det skjedde. Det er de samme gamle bildene jeg alltid har vist og ingen har noensinne kalt det for kunst før. Men så plutselig etter 30 år så kaller de det kunst!
- Mine dumme snapshots
Det å bli omtalt som kunstner beskriver han som en rar følelse.
- Du vet, jeg har alltid sverget at bildene mine ikke skal henge på en vegg i en utstilling, fordi de skal brukes i en politisk kontekst. Men så kom en veldig hyggelig kurator fra Frankrike og spurte om de kunne lage en utstilling. Jeg sa nei og at jeg ikke trodde på sånt. Men de var så hyggelige og flyttet sammen med meg, så til slutt sa jeg ja.
Siden fulgte utstillinger på flere museer og gallerier rundt i Europa. I forbindelse med utstillingene ble det også gitt ut en bok på forlaget Steidl som i 2008 sørget for at han ble nominert til den prestisjetunge prisen Deutsche Börse Photography Prize. Holdt forteller at han likte godt å komme på utstillingsåpningene, men at han ble nektet å holde tale.
- Fordi jeg alltid sa de gale tingene. Du vet, kunstgallerier bruker alle disse fancy ordene til å beskrive bildene, mens jeg bare kaller det mine dumme snapshots. Og så blir de forbanna fordi jeg kaller det snapshots, ler han.
Fotograferte av plikt
Det var rene tilfeldigheter som førte til at han begynte å fotografere på turen gjennom USA. Da han skrev brev hjem til presteforeldrene i Danmark om det han opplevde, ble de nysgjerrige og sendte ham et kamera.
- Mange av bildene er tatt av ren pliktfølelse. For å gi noe tilbake til de som tok meg inn, og for å sende hjem til mine foreldre, forteller han, men legger til at etter en tid forandret det seg.
- Sakte, men sikkert ble jeg mer og mer interessert i hva jeg drev med, men visste ikke hvordan jeg skulle bruke bildene. Men i løpet av fem år begynte jeg å forstå at jeg jobbet med et slags dokument, som en slags brobygger mellom svart og hvit. Men akkurat hvordan jeg skulle bruke det ante jeg ikke.
Det var først da han kom hjem til Danmark i 1976 med 15000 bilder at han forsto hva han hadde. Et utvalg av bildene ble satt sammen til et lysbildeshow som Holdt siden den gang har vist frem og snakket om til sammen 7000 ganger, i totalt 28 000 timer. Showet ga den gang, og gjør det fortsatt, en sjokk-effekt og er pensum på mange skoler i blant annet USA og Danmark. Bildene viser et Amerika ikke engang amerikanere flest kjenner til.
Kommer nær motivene
I dag har showet blitt digitalisert, og Holdt behøver ikke lenger være tilstede for å bytte lysbilder. Istedet har han utviklet en ny presentasjon, der han viser og forteller om flere av prosjektene han har jobbet med i løpet av fotokarrieren. For tross motviljen mot å kalle seg fotograf har Holdt fotografert jevnlig de siste 30 årene både for organisasjonen CARE i Afrika og Latin-Amerika og for seg selv. Han reiser ofte tilbake til USA og følger flere av menneskene som ble fotografert i forbindelse med American Pictures. Blant dem er både massemordere, voldtektsmenn og Ku Klux Klan-medlemmer, men Holdt omtaler dem alle som sine venner. Denne nærheten tror han er tydelig i bildene.
- Jeg tror det som berører folk med mine bilder er at de for det meste kan føle at jeg er veldig nær dem og har bodd med dem. Det er ikke noe du bare kan gå inn og gjøre.
Holdts enorme tiltro til mennesker er blant det som har gitt ham innpass i så mange miljøer. "Du kan alltid stole på mennesker," sier han. "Hvis du ikke tror på det, så er du allerede i fare." Han omtaler Ku Klux Klan-medlemmene som "de søteste menneskene", og mener at man må møte hat med kjærlighet.
- Det er mange på høyresiden i Danmark som sender meg hatbrev og som forfølger meg fordi jeg forsvarer muslimer. Men når jeg finner ut hvem det er, så har jeg en policy om at jeg skal flytte inn sammen med dem. Og vi ender alltid opp som bestevenner, forteller han.
Hat og aggressiv oppførsel er i så godt som alle tilfeller et resultat av traumer fra barndommen, mener han.
- Når jeg får hatbrev, så ser jeg på det som et rop om hjelp. Og når noen roper om hjelp, så hjelper du dem. Og det viser seg at det alltid er tilfelle.
Anklaget for å være KGB-agent
Holdt ler og gjesper om hverandre. Han har ligget våken hele natten med noe uvanlige problemer.
- Det var et nytt angrep på meg i avisa for å ha vært KGB-agent, sier han og ler høyt.
Da Sovjetunionen falt, viste det seg nemlig at den russiske mannen som Holdt hadde lunsjet med jevnlig over flere år, egentlig var fra KGB. Og i danske aviser ble Holdt fremstilt som en av vestens største KGB-agenter. Selv om han kunne bevise at det ikke var tilfelle, har historien aldri riktig sluppet taket.
- Jeg solgte aldri noe viktig kunnskap. Alle visste at jeg var den siste som kunne holde på en hemmelighet. Haha! Jeg gikk rundt og fortalte alle om disse møtene. Men de trengte boken min for å vise hvordan President Carter brøt menneskerettighetene og alt dette.
- Du vet, de elsket hva jeg gjorde. Jeg reiste rundt i 14 land i Europa og viste hvor dårlige Amerika var. Og KGB elsket det. De sa: vi kan ikke lage god propaganda i Russland, men det kan du! Men da jeg fant ut at de ville bruke boken min som et angrep på President Carters menneskerettighetspolicy så tok jeg livet av boka mi. Jeg stoppet den i alle land og tapte masse penger på det.
Ville gjort det igjen
Nærmest alt Jacob Holdt har gjort de siste 35 årene har vært preget av haiketuren på en eller annen måte. Men han er allikevel ikke i tvil om at han ville gjort det igjen.
- Ja, det var den beste tiden i mitt liv. Jeg husket da jeg kom hjem til Danmark i '76 og showet mitt ble en enorm suksess. Jeg hadde 3000 mennesker som sto i kø, gjorde intervjuer hele tiden.
Egentlig skulle han bare fremføre showet mange nok ganger til at han hadde nok penger til å komme seg tilbake til USA og til å kjøpe seg et godt kamera.
- Min intensjon var alltid å komme meg tilbake på veien og fortsette med det jeg gjorde. istedenfor kastet jeg bort tiden med å vise disse bildene. Men en ting førte til en annen, jeg ble bedt om å lage en bok og en film og plutselig var jeg fanget i flere år.
Nå er boken utgitt på nytt og interessen er fortsatt sterk. Nylig ble det sikret finansiering for å lage en to timer lang dokumentar om han i Danmark. Og nå banker Hollywood på døren.
- En av de største og mest berømte filmskaperne i verden skal lage en Hollywood-film av boken min, forteller han og avslører at han skal i møte med selskapet allerede denne uken, før han legger til:
- Og så holder jeg på å skrive mine memoarer.
Utstillingen The Eye is a Lonely Hunter, som inkluderer lysbildeshowet American Pictures, vises på Fotogalleriet i Oslo frem til søndag 24. februar.
En rekke av Jacob Holdts bilder er også tilgjengelig på nett, se www.american-pictures.com
Christine Tolpinrud
Jacob Holdt i biblioteket på Fotogalleriet
Girl in Georgia
Jacob Holdt
Jacob Holdt
Old woman in Alabama
Jacob Holdt
I had just helped her catch a huge snake outside her shack. When the moon was coming up she stood all evening in her doorway looking out over the fields. She had no electricity. She died two years later. I still visit the remains of her rotten shack and sit dwelling there at night.
Cross burning in Alabama
Jacob Holdt
I made friends with a hitchhiking clan member whom I picked one night between my lectures. As with most of my clan friends he had suffered incest in childhood and needed psychological help. Later he took me to a mind-blowing Klan meeting and even helped hide my film from the other Klan members. Photo taken from under my own hood!
Jacob Holdt
Fotograf: Jacob Holdt">