En dag i historien

I 'En dag i historien' har fotograf Andrea Gjestvang portrettert 43 ungdommer som overlevde terrorhandlingene på Utøya 22. juli 2011. Gjestvang har vært hjemme hos mange av ungdommene. Hun har pratet med dem. Hun har lyttet. Og hun har fotografert dem med et analogt mellomformatkamera. Hvert portrett i boken ledsages av en tekst i jeg-form. De fleste av tekstene er skrevet av Gjestvang med utgangspunkt i samtalene hun har hatt med ungdommene, mens noen av de portretterte har valgt å skrive selv.

Av de flere hundre ungdommene som var på Utøya 22. juli, har Gjestvang latt et bredt utvalg komme til orde i boka. Hun har prøvd å vise mangfold når det gjelder hjemsted, bakgrunn, alder og personlig historie. Hun fant frem til ungdommene ved å lese intervjuer i aviser, kikke på blogger og gjennom tips fra venner, bekjente og AUF-ere.

I en studie gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) rapporterte nesten halvparten av de som hadde vært på Utøya symptomer tilsvarende, eller på grensen til, PTSD (post traumatisk stress disorder). Over 70 % rapporterte at de var mye plaget av ett eller flere symptomer på depresjon eller angst.

I rapporten fra NKVTS påpekes det at vi har lite kunnskap om hvordan unge mennesker reagerer på hendelser hvor mange dør, spesielt ved tap av en nærstående venn eller et familiemedlem.

”I tillegg til å skulle takle reaksjonene på hendelsen, opplever de som blir rammet tristhet, sorg og tap. Denne kombinasjonen av traumatisk stress og tap er blitt kalt traumatisk sorg. Vanlige sorgreaksjoner hos ungdom inkluderer ofte intens tristhet, gråt, tilbaketrekning fra venner, tap av matlyst, søvnproblemer, nedsatt yteevne på skolen/i studier og mangel på interesse for normale aktiviteter. I sorgprosessen vil den som sørger gå gjennom faser hvor aksept av tapet, og å tåle å kjenne på savnet, er sentralt. Minner om en brutal og traumatisk død kan komplisere denne sorgprosessen.”

Det er denne hverdagen Andrea Gjestvang griper inn i og viser i boken 'En dag i historien'. Til hver av de 47 ungdommene hun portretterer får vi se hvordan hverdagen og livet deres har endret seg. Samtidig reflekterer også ungdommene over hvordan fremtiden vil se ut. Eller hvordan de håper den vil se ut. Og det er sterkt å lese og ta innover seg at til tross for det helt uforståelig dramatiske de har opplevd, også er optimistiske. De fleste av dem virker så mye sterkere etter det de har opplevd. Samtidig som de også er vledig sårbare.

Alle historier i boken griper. Det som for meg nesten er umulig å sette seg inn i, blir likevel enda litt nærmere. Historien om Anzor Djoukaev skiller seg fra mange av de andre i boka. Han er vant til at livet er hardt, og at han var på Utøya har ikke ødelagt noe, forteller han. Men han fikk ikke ta noen del i det varme fellesskapet i ettertid. Da han kom frem fra sitt skjulested på Utøya ble han påsatt håndjern av politiet. ”De mente jeg fremsto ”upåvirket” av situasjonen og trodde jeg kunne ha vært delaktig i massakren”. Etter noen timer ble han fraktet i land, med håndjern på og forbi en stor gjeng med andre AUF-ere. ”De gikk vel ut fra at jeg var involvert på en eller annen måte”. Natten måtte han tilbringe på en sikkerhetscelle på Hønefoss politistasjon. Han fikk ikke lov å ringe familien sin for å fortelle at han var i live. Noen unnskyldning fra politiet har han ikke fått.

Cecilie Herlovsen gjemte seg på Sydspissen sammen med ei venninne. Hun ble skutt i høyre arm, skulderen og kjaken. På sykehuset måtte hun amputere armen. På barneskolen ble Cecilie mobbet som liten. Hun var derfor ofte trist og i perioder bitter og innesluttet. Etter massakren på Utøya har hun greid å finne tilbake til den hun egentlig er, en positiv og sosial jente som setter pris på livet. ”Før var jeg bekymret for hva andre sa om meg. Og jeg anstrengte meg for ikke å gjøre ting som fikk dem til å se på meg som en raring. Nå tenker jeg at om noen ikke liker meg, så får det bare være. Jeg føler meg uansett mer fri og akseptert. Det er jeg glad for.”

Med dønn ærlige tekster og portretter som viser karakter, styrke og sårbarhet, er dette en bok som ikke går an å lese uten å bli berørt. Den er et viktig historisk dokument. Den er et vindu til et følelsesmessig etterspill få av oss virkelig kan sette oss inn i. Jeg er veldig glad for at Gjestvang ga meg denne muligheten. Til å se litt mer. Til å se styrken. Til å se sårbarheten.

Andrea Gjestvang er utdannet fotograf ved fotojournalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus. I 2010 deltok hun i Joop Swart Masterclass som arrangeres av World Press Photo. Hun er tilknyttet bildebyrået Moment og hennes fotoreportasjer er publisert i blant annet Newsweek, National Geographic, Verdens Gang, A-Magasinet og Plot.