Skrevet av Christine TolpinrudJames Mollisons utstilling Where Children Sleep har vekket mange følelser blant publikum på årets Nordic Light. Mollison har fotografert soverommene til barn på fire kontintenter og fra alle samfunnslag, presentert sammen med et portrett av barnet og en kort tekst. På veggene kan du se overfylte barnerom fra USA og Japan presentert side om side med bilder av barnerom som ikke engang er rom, men bare en sliten madrass eller sofa under åpen himmel.
- Jeg ble bedt om å komme opp med en ide til UNICEFs 60-årsjubileum, forteller Mollison til foto.no om bakgrunnen for prosjektet.
- Og jeg tenkte at mange bilder som lages for veldedige organisasjoner består av bilder av barn som smiler eller er triste. Jeg tror at slike bilder virker på en emosjonell måte, men de forteller ingenting om barnet.
Mollison, som er født i Kenya, oppvokst i England og bosatt i Italia, begynte å tenke tilbake til da han selv var barn, og hvordan folk kunne få muligheten til å finne ut mer om han. Han kom frem til at soverommet var et sted der han fikk lov til å uttrykke seg selv, og et prosjekt om barns soverom ville være interessant. Med utgangspunkt i menneskerettighetserklæringen som sier at vi alle er født like, ville han portrettere en rekke barn på samme måte, med samme bakgrunn, presentert ved siden av et bilde av barnerommet og en tekst som fortalte om situasjonen deres.
UNICEF takket imidlertid nei da de fikk presentert ideen. Mollison tror noe av grunnen var at han insisterte på å fotografere barn fra hele verden, og ikke bare barn som fikk støtte fra hjelpeorganisasjoner.
- For meg var det veldig viktig å fotografere vestlige barn også. Ideen var jo å vise at vi alle bor i en verden. Fordi disse bildene lages mest for et vestlig publikum, så tror jeg at ved å utelate vestlige barn så får ikke publikum følelsen av at dette angår dem. Men jeg tror UNICEF var bekymret over at det ville bli for forvirrende å også inkludere rike barn.
Reiste ut på egen hånd
Mollison mente imidlertid at ideen var god, så han satte i gang på egen hånd. Den første turen gikk til Brasil, der han støtte på en gategutt som tigget på en restaurant. Ved hjelp av tolk fikk han bli med til guttens soverom - en sofa på gaten rundt hjørnet. Prosjektet utviklet seg organisk derfra. Når han hadde oppdrag et sted ble han igjen noen dager for å fotografere barnerom. Etterhvert ble Redd Barna med på prosjektet, og han reiste ut med dem til land der de opererte. Mollison hadde en viss plan på forhånd på hva han ønsket å inkludere i prosjektet.
- Før jeg reiste ut laget jeg meg en liste over hva jeg ville ha. I USA ville jeg for eksempel fotografere fattige barn, rike barn, skjønnhetsdronninger. Og jeg ville ikke bare fotografere fattige barn i den tredje verden, jeg prøvde virkelig hardt å få tak i et rikt afrikansk barn, men jeg fikk det ikke til, forteller han og legger til at det generelt var vanskeligere å få tilgang til rike barn.
I de fattigere landene reiste han ofte med Redd Barna, og opplevde derfor få problemer med tilgangen. Andre steder dro han på egen hånd eller med en lokal fikser. For å få tilgang spurte han folk han kjente, søkte hjelp fra jaktklubber, speiderlag og andre foreninger, eller stoppet folk rett og slett på gaten.
Har fotografert i Norge
Over femti barn fra fire kontinenter har blitt inkludert i boken, som starter med de yngste barna, de som kun er rundt 3-4 år, og avslutter med de eldste, som en reise i både tid og utvikling. Mollison sier seg i dag ferdig med prosjektet, som har vært en stor suksess. Boken kom ut i 2010, og er nå i ferd med å trykkes opp i fjerde opplag. Allikevel har han ikke sluttet helt å fotografere barnerom.
- Selv om prosjektet er over, så klarer jeg ikke helt å slutte. Jeg tenker at om noen år, hvis jeg gir ut en ny utgave av boken, så kanskje jeg inkluderer flere bilder.
Og kanskje blir noen norske rom med i den utgaven. Til vårt møte kommer han fra en fotografering av et rom i Kristiansund-området og utbryter fascinert:
- Jeg vet ikke om det er helt sant, men jeg fotograferte en gutt som sier han har rundt 100 000 Legoklosser!
Se mer på www.jamesmollison.com
- Jeg ble bedt om å komme opp med en ide til UNICEFs 60-årsjubileum, forteller Mollison til foto.no om bakgrunnen for prosjektet.
- Og jeg tenkte at mange bilder som lages for veldedige organisasjoner består av bilder av barn som smiler eller er triste. Jeg tror at slike bilder virker på en emosjonell måte, men de forteller ingenting om barnet.
Mollison, som er født i Kenya, oppvokst i England og bosatt i Italia, begynte å tenke tilbake til da han selv var barn, og hvordan folk kunne få muligheten til å finne ut mer om han. Han kom frem til at soverommet var et sted der han fikk lov til å uttrykke seg selv, og et prosjekt om barns soverom ville være interessant. Med utgangspunkt i menneskerettighetserklæringen som sier at vi alle er født like, ville han portrettere en rekke barn på samme måte, med samme bakgrunn, presentert ved siden av et bilde av barnerommet og en tekst som fortalte om situasjonen deres.
UNICEF takket imidlertid nei da de fikk presentert ideen. Mollison tror noe av grunnen var at han insisterte på å fotografere barn fra hele verden, og ikke bare barn som fikk støtte fra hjelpeorganisasjoner.
- For meg var det veldig viktig å fotografere vestlige barn også. Ideen var jo å vise at vi alle bor i en verden. Fordi disse bildene lages mest for et vestlig publikum, så tror jeg at ved å utelate vestlige barn så får ikke publikum følelsen av at dette angår dem. Men jeg tror UNICEF var bekymret over at det ville bli for forvirrende å også inkludere rike barn.
Reiste ut på egen hånd
Mollison mente imidlertid at ideen var god, så han satte i gang på egen hånd. Den første turen gikk til Brasil, der han støtte på en gategutt som tigget på en restaurant. Ved hjelp av tolk fikk han bli med til guttens soverom - en sofa på gaten rundt hjørnet. Prosjektet utviklet seg organisk derfra. Når han hadde oppdrag et sted ble han igjen noen dager for å fotografere barnerom. Etterhvert ble Redd Barna med på prosjektet, og han reiste ut med dem til land der de opererte. Mollison hadde en viss plan på forhånd på hva han ønsket å inkludere i prosjektet.
- Før jeg reiste ut laget jeg meg en liste over hva jeg ville ha. I USA ville jeg for eksempel fotografere fattige barn, rike barn, skjønnhetsdronninger. Og jeg ville ikke bare fotografere fattige barn i den tredje verden, jeg prøvde virkelig hardt å få tak i et rikt afrikansk barn, men jeg fikk det ikke til, forteller han og legger til at det generelt var vanskeligere å få tilgang til rike barn.
I de fattigere landene reiste han ofte med Redd Barna, og opplevde derfor få problemer med tilgangen. Andre steder dro han på egen hånd eller med en lokal fikser. For å få tilgang spurte han folk han kjente, søkte hjelp fra jaktklubber, speiderlag og andre foreninger, eller stoppet folk rett og slett på gaten.
Har fotografert i Norge
Over femti barn fra fire kontinenter har blitt inkludert i boken, som starter med de yngste barna, de som kun er rundt 3-4 år, og avslutter med de eldste, som en reise i både tid og utvikling. Mollison sier seg i dag ferdig med prosjektet, som har vært en stor suksess. Boken kom ut i 2010, og er nå i ferd med å trykkes opp i fjerde opplag. Allikevel har han ikke sluttet helt å fotografere barnerom.
- Selv om prosjektet er over, så klarer jeg ikke helt å slutte. Jeg tenker at om noen år, hvis jeg gir ut en ny utgave av boken, så kanskje jeg inkluderer flere bilder.
Og kanskje blir noen norske rom med i den utgaven. Til vårt møte kommer han fra en fotografering av et rom i Kristiansund-området og utbryter fascinert:
- Jeg vet ikke om det er helt sant, men jeg fotograferte en gutt som sier han har rundt 100 000 Legoklosser!
Se mer på www.jamesmollison.com
Christine Tolpinrud
James Mollison poserer foran et bilde fra fødelandet Kenya
Alex, Brasil
James Mollison
James Mollison
Kaya, Japan
Tzvika, Israel
James Mollison