Lav allmenn forståelse for fotografiet

Nylig ble kongefamilien offisielt fotografert, denne gangen med en norsk reklamefotograf i den internasjonal elitedivisjonen bak kameraet. Kongefamilien er jo ikke hvem som helst. De utgjør et nasjonalsymbol, og sjefen sjøl er overordnet både regjeringen og Stortinget. Når Kongen, Dronningen og resten av hurven avbildes, er det et nasjonalt anliggende!

Hva synes jeg så om årets bilder, som er tatt av fotograf Sølve Sundsbø? Jeg skal ikke røpe min vurdering, i hvert fall ikke ennå. Men jeg kan i hvert fall si at bildene framstår som annerledes enn tidligere offisielle bilder av kongehuset, og de er interessante av flere årsaker. Likeså er den pågående debatten interessant, ikke minst fordi den vitner om stort sett lav allmenn forståelse for fotografiet, både som medium og som tradisjon.

Flotte bilder! Stygge bilder!
På den ene siden roses fotografiene opp i skyene av blant andre redaktører i motemagasiner og riksaviser. Disse representerer toneangivende brukere av fotografier.

Midt imellom finner vi diskusjoner på ulike fotoforum, hvor synspunktene preges av hva man liker eller ikke liker, gjerne målt ut fra eget kunnskaps- og ferdighetsnivå.

På den andre siden rykker etablerte studio- og portrettfotografer ut og kritiserer bildene av de kongelige. Høyt respekterte Hans Jørgen Brun har stilt seg i fremste rekke i kritikken mot den håndverksfaglige utførelsen, og han støttes – ikke overraskende – av andre fagfotografer som arbeider mer tradisjonelt enn motefotografer og kunstnere som velger fotografiet som medium. Fagfotografene er svært opptatt av lyssetting og positur, som jo også er viktige aspekter ved fotografiet. De kan sin teknikk. Men de blir mer usikre i spørsmål om fotografiets retorikk.

Når Kongen blir som folk flest
La oss først se litt på fotografiene av kongefamiliens medlemmer. Bildene framstår som heller hverdagslige. Kongen, Dronningen, kronprinsen og prinsessen står der, ganske rett opp og ned, uten å gjøre noe vesen av seg. De kikker stort sett pyntelig inn i kameraet, med et lite smil på leppene. Heller ikke bærer poseringen særlig preg av fotografens inngripen. I så måte skiller de seg ikke særlig mye fra bildene som vi kjenner fra våre egne familiealbum, hadde det ikke vært for klesdrakten og i noen tilfeller også det lille som vises av Slottets interiør. Ikke særlig spesielt, altså.

Og nettopp dette er det mest spesielle med bildene! De framstår som så hverdagslig at vi innbiller oss at hvem som helst kunne tatt dem – nærmest som hverdagslige snapshots.

Amatørens prosjekt
Er dette bra eller dårlig? Skjeler vi litt over til samtidskunsten, som er et godt barometer på hvor fotografiet står i dag, ser vi en del likhetstrekk mellom nylig rådende stil og de nye kongebildene. Rett på! Ikke noe tilgjort med positur og kulisser. Like fullt har bildene en stram regi. De er iscenesatt. De imiterer en avbildning som er så direkte som mulig, og som samsvarer med fotoamatørens intensjoner: Å fange det som har verdi, først og fremst for meg selv! Familie og venner, høgtider og markeringer i livet, storslåtte bygninger på feriereiser, og så videre.

Kameraet rettes direkte mot det som er interessant, i det store og hele uten kunstneriske ambisjoner. Poenget for amatørens virksomhet er kort og godt å fange hovedmotivet. Omgivelsene ofres ikke en tanke! Til og med kameraplasseringen i de nye bildene av kongefamilien underbygger dette, og styrker inntrykket av det trivielle og hverdagslige. Vi møter kongefamilien i øyehøyde, som likemenn. Underforstått: De ikke er så veldig annerledes enn oss selv.

Kongen på Facebook
At en mote- og reklamefotograf bruker de samme grepene som de tilfeldige amatørene, selv når han fotograferer kongefamilien, overrasker ikke. Reklame og mote er gjerne raskt ute med å hente impulser fra samtidskunsten. Og hensikten i dette tilfellet er tydeligvis å skape bilder som framstår som hverdagslige, som trivialiteter, som en fortsettelse av endeløse rekker med jatt og pjatt.

Bildene passer som hånd i hanske til en overflatisk facebook- og twitter-verden, hvor det ikke er tid til å stoppe opp og reflektere over de visuelle inntrykkene som flagrer forbi. Om det er i sakens interesse at kongehusets medlemmer presenterer seg som folk flest, er et annet spørsmål som jeg ikke tar stilling til her, fordi jeg ikke kjenner til Kongehusets intensjon med årets fotografering.

Nå er det også slik at offisielle bilder av kongefamilien løftes høyt over tilsvarende bilder av alminnelige familier, fordi bilder av kongefamilien også har en innflytelse av politisk betydning. De preger vårt syn på landets og folkets øverste symbol. Vi har forlengst forstått at disse fotografiene bryter med tradisjonen om å framstille kongefamilien som opphøyet. Deres prosjekt er ikke å underbygge og styrke distansen mellom dem og oss, og gi dem autoritet, slik vi er vant til med bilder av kongelige og statsoverhoder.

Et brudd med tradisjoner
La oss så se på de mer tradisjonelle fagfotografenes ankepunkter når det gjelder disse nye fotografiene av kongehusets medlemmer. Her kritiseres belysning og valg av lyskilder, oppstiling, positur og blikkretning, samt komposisjon og bruk av bakgrunner. Som klassisk skolert fotograf ser jeg umiddelbart at bildene av kongefamilien ikke vil motta noen særlig høye terningkast, vurdert ut fra disse kriteriene.

La meg også presisere at jeg ikke ser på tradisjoner som noe negativt. Tvert imot gir tradisjoner et nødvendig grunnlag for å utvikle oss videre. Vi lærer av de som gikk foran oss, og løfter oss forhåpentligvis til nye høyder. Slik kan levende tradisjoner gi næring til utvikling og kreativitet, samtidig som vi ikke bryter referansene til det som har vært, og det som ligger til grunn for fotofaget.

Jeg skjønner, som jeg allerede har avslørt, utmerket godt at fagfotografer reagerer på bildene. Vi starter med bruk av belysning, som på mange måter skiller dyktige fagfotografer fra de øvrige. Lyssettingen virker tilfeldig, og signaliserer liten forståelse for hvordan lys og skygge former ansikter og kropper. Legg bare merke til hvordan de mørke skyggene på mange av bildene virker forstyrrende, i stedet for forskjønnende. Likeså er (mangel på) positur og komposisjon beskrevet tidligere, med tilsynelatende tilfeldige oppstillinger og liten vekt på kroppsholdning, ansiktsuttrykk og blikkretning. Øyner vi noen treere, eller skal vi gå lavere?

Fotografiet unndrar seg fasitsvar
Det største dilemmaet med fotografiet, er at det kan være så mye, og kan brukes til så mangt. Fotografiet er svært kontekstfølsomt, og forandres som en kameleon alt etter hvilken sammenheng det plasseres i. Ett og samme bilde kan kommunisere svært forskjellig, alt etter hvilken tittel det plasseres under, og om det trykkes i en dagsavis eller presenteres i glass og ramme i et anerkjent kunstgalleri. Det forandrer seg også alt etter hvilke andre bilder det presenteres sammen med.

Fotografiet har en fabelaktiv evne til å vise hvordan ting ser ut, men det mangler fullstendig evnen til å fortelle noe som helst om sitt eget innhold. Dette skyldes at de visuelle kodene er svært åpne, og tegnene (de visuelle bestanddelene som utgjør bildet) gir mening ut fra sammenhengen de står i, og ikke gjennom felles konvensjoner, slik forholdet er med for eksempel ord og matematiske symboler. Hvert tegn er altså mangetydig i seg selv, og kombinasjoner av tegn danner nye og komplekse meningsbærende enheter som kan tolkes i ytterligere nye retninger. Men dette er jo ikke ukjent for fagfotografer med interesse for sitt medium.

Faglig vurdering, eller smak og behag?
Ut fra dette forstår man hvorfor det er viktig å vurdere fotografiet faglig, og ikke bedømme det etter smak og behag. En profesjonell holdning til fotografiet består i å vurdere hvordan det kommuniserer i den aktuelle sammenhengen, uavhengig av om man er fotograf, bildekjøper eller bildebruker. For å oppnå en slik forståelse, kreves også kunnskaper om fotografiet som medium, ikke bare som teknikk.

Mangler vi allment kunnskaper om fotografiet, noe som dessverre er tilfelle i dagens sterkt visualiserte samfunn, risikerer vi også å ta fotografiet for gitt! Vi forledes til å tro at vi vet, fordi «vi ser jo det foran våre egne øyne!». Da reduseres bildene – også fotografiene av kongefamilien – til pene eller stygge, uten tanke på hvilke følger eller skade bruk av bildene kan forårsake.

Når bildebruk utgjør en økonomisk risiko
For å kunne håndtere fotografiet, ikke bare fototeknisk, men også som det sterke visuelle mediet det er, kreves fagkunnskaper. Slike kunnskaper vil naturligvis være viktigst for den som utfører fotooppdrag for et krevende næringsliv hvor bruk av bilder også innebærer en økonomisk risiko. I dag mangler vi et offentlig utdanningstilbud på høyere nivå, og både oppdragsgivere og fotografer taper på dette.

Slike kunnskaper vil også være til hjelp for en lokal portrettfotograf, som i tillegg til familiefotografering utfører oppdrag for lokalt og regionalt næringsliv. Den skolerte fotografen vil stå langt bedre rustet til å gi kunden bilder som formidler det som skal formidles.

Det er slike kunnskaper som vil skille den profesjonelle fra amatøren i framtida, og som vil gi den profesjonelle kompetanse til å veilede sine kunder. Med kunnskaper vil fotografen ikke bare gi kunden de bildene som han ber om. Som kunnig og ambisiøs fagmann vil han kunne løfte lista, og levere bilder som fyller behovene til kunden langt bedre enn det kunden greide å forestille seg.

Det å ta «fine bilder» kan være krevende i seg selv, men det er ikke nok i en verden hvor kravet til målrettet kommunikasjon øker – og hvor et fotografi ikke er bedre enn hvordan det fungerer i aktuell brukssammenheng.

Kongebilder som ikke treffer blink?
Kritikk av fotografier kan ikke overlates til publikum, like lite som det kan overlates til fotografene alene. Det brede publikum refererer gjerne til smak og behag, til pent og stygt, fordi de mangler begreper til å uttrykke sine meninger klarere. Fagfotografer legger gjerne vekt på det fototekniske og håndverksmessige, og glemmer at bildene også i mange tilfeller skal kommunisere, eller at bilder som ikke samsvarer med egne tradisjoner og forventninger også har sine kvaliteter.

Faglig vurdering av bilder dreier seg ikke om pent eller stygt, eller å si ja eller nei. Det handler om å vurdere ulike sider ved bildene opp mot kultur og tradisjoner, og gjennom analyser finne ut hvordan de kommuniserer. Når vi har skaffet oss en oversikt over dette, kan vi vurdere om bildene fungerer som forutsatt i den aktuelle sammenhengen, eller ikke.

Kritikken av fotografiene av kongehusets medlemmer er langt mer enn en triviell krangel om smak og behag. Bildene utgjør et viktig bidrag til hvordan vi her hjemme – og i verden rundt oss – skal oppfatte kongefamilien.

Og min vurdering? Disse nye bildene fungerer utmerket i vennealbumet. Men som representasjon for øverste nasjonale symbol, med Kongen og kronprinsen som ledende autoriteter, treffer de ikke helt blink.


__________________________________________________

Har du synspunkter eller en kommentar til de nye kongebildene og diskusjonen rundt dette: send gjerne et leserinnlegg/kommentar til desk@foto.no