Skrevet av Frank HesjedalPrinos er opprinnelig fra Hellas, men flyttet til Norge for 16 år siden. Til daglig jobber han som kjøkkensjef i Oslo.
- Jeg har alltid hatt en interesse for foto, men begynte å ta bilder for alvor så sent som i 2008. Jeg meldte meg inn på foto.no ett år senere. Mitt første bilde på foto.no var en rose. Ingenting å bli begeistret for - og dermed arkivert - men med tiden og noen bedre bilder og flere som har sett og kommentert dem, føler jeg at fotograferingen er blitt en hobby som inntar meg mer og mer, og som i dag har blitt en lidenskap som jeg ikke kan gi slipp på
Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?
- Jeg vil at hvert av bildene mine skal si noe om mitt estetiske og filosofiske livssyn. Jeg liker å fotografere virkelighetens nyanser og kontraster som jeg opplever dem med mine øyne, fantasi og følelser. Jeg vil prøve å være en fotograf som har sin egen livsstil i sentrum og ønsker at mine bilder skal snakke om meg selv, uten å være redd for at noen skal bebreide meg for å være selvsentrert.
Hva inspirer deg som fotograf?
- Malerier, filmer, bilder, tegneserier, drømmer, romaner, fortellinger, poesi som jeg har sett, lest, hørt og elsket er en viktig kilde til inspirasjon, i tillegg til det jeg ser rundt meg i mitt liv i Oslo. Jeg tror at mitt ubeviste jeg har minst like stor betydning med det som en kan forstå og fastslå som en konkret og håndgripelig inspirasjonskilde.
Hvilke ambisjoner har du som fotograf?
- Når man er i 50-årsalderen, men samtidig føler at man er i sin fotografiske barndom, er det litt komisk å snakke om store forventinger og ambisjoner som ikke er knyttet til en viss grad av anerkjennelse i en begrenset krets. Men jeg har til tross for det verdens største ambisjon. Når jeg en gang klarer å gjenopplive nattens drøm i et bilde når jeg står opp, synes jeg at jeg kan kalle meg en fotograf:-)
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Jeg har fått mange fotovenner gjennom foto.no. Med dem har det oppstått en viktig og pådrivende kommunikasjon. Jeg prøver å følge med på bildene deres og kommentere dem. Noen av dem - som Jane Bjerkli og Knut Riise - driver med en nokså annerledes type fotografering enn meg, mikro, natur, manipulasjon osv., men lidenskapen er lik.
- Så er det dem som jeg står nærmere når det gjelder valg av motiver og temaer. Håvard Flaaten, Svend W. Langen, Marit Olsen og Tone S. Fotland, for å nevne noen. Mens jeg stadig beundrer Flaatens kreativitet, produktivitet og stabilt høye kvalitetsnivå, har Langen noen nydelige bilder som jeg gjerne skulle tatt selv.
- Men den som har betydd mest av alle for min fotoutvikling, er fotografen Tom Tveitan. Han er ikke aktiv på foto.no for tiden, men han vært og er en stor inspirasjonskilde for meg. Til slutt Kjetil Karlsen, en annen tidligere foto.no- fotograf, som har vist meg hvor viktig det personlige fotografiske synet er og det å stå på for den man elsker.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Jeg bruker ca 3-4 timer ukentlig for å ta bilder, 6-7 timer for etterbehandling og 7-8 timer for webpublisering av mine bilder og for å studere og kommentere andres bilder, men kona mener nok at det er mye mer. Man kan si at denne timeplanen er i ubalanse, men vi må ikke glemme at et bilde eksisterer ikke før det blir sett og gjerne av flere enn din nærmeste familie. Faren for å havne i usynlighetens fangenskap er alltid til stede for alle nybegynnere. Man må jobbe hardt for å markere seg og få et visst publikum på de forskjellige forumene på weben for at man med tiden kan bruke mer og mer tid ute i felten og mindre foran mac-en eller pc-en.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Jeg har bestemt meg for å prøve den analoge fotoverdenen. Dette kommer til å skje ved siden av digital fotografering som jeg synes er vanskelig å komme utenom.
- Jeg føler at jeg mangler noe, at jeg står uten røtter, og at feilene mine ikke blir klare for meg siden de ikke koster meg mye. Å ta 100 bilder med håp om at et par kommer til å være brukbare, er ingen god vei å ta for en selvlært fotograf.
- Jeg har vært på et mørkerom til en venn en gang for 30 år siden, og jeg gleder meg til å gå inn igjen i mitt eget. Jeg vil møte min generasjons fotografiske fortid i virkeligheten.
Hvilket fotoutstyr bruker du og kan du fortelle litt om ditt forhold til utstyr?
- Mitt første kamera var et Canon 450D. Et bra kamera som med tre faste objektiver Canon 35mm F2.0, Canon 85mm F1.8 og Canon 200mm F2.0 L- ga meg stor glede og noen gode bilder. Bare fast optikk, siden jeg synes at når man ikke har råd til de beste zoom-objektivene, er det best å holde seg til fast.
- Dette utstyret ble solgt, og så kjøpte jeg et brukt Leica M8 med følgende objektiver: et Leica Summicron M 35mm F2.0 , et Leica Elmarit M90mm F2.8, et Voigtlander Heliar 15mm og et Voigtlander Nokton 50mm F1.4. Grunnen til at jeg valgte Leica var at jeg ville ha et diskré, men bra kamera med inngang til flott optikk og til rammesøkersystem. Jeg ville også tvinge meg til å komme nærmere motivet og tenke mer og skyte mindre. Om jeg får til bedre bilder med Leica enn med Canon, har jeg ikke noe bevis på, men å gå med dette lille kameraet er gøy og passer best til min fotoprofil. For en byfotograf som er ikke interessert i sport eller fugler og makro, men elsker gatefoto og portretter og som vil ha kameraet sitt med seg overalt, er Leica et nokså fornuftig valg.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt, eller bilde, fra ide til ferdig resultat?
- Mange av mine bilder har blitt tatt under mine vandringer i Oslo. Jeg bestemmer tid og område. Tid for lyset, område for motivene. Deretter valg av hva jeg skal fotografere: by - landskap /arkitektur, gatefoto, gateportrett. Det mest brukte objektivet fra Canon-perioden var 200mm med mer, og dermed tok jeg mange gateportretter, men også noen situasjonsbilder på avstand. Jeg var veldig glad i dette lynskarpe objektivet og savner det fortsatt litt.
- Nå med Leicaen tar jeg med enten 50mm eller både 35 mm og 50mm, mens 15mm og 90 mm som regel blir hjemme. Etter min erfaring er det objektivet jeg velger å sette på i begynnelsen av en to - tre timers fototur, det jeg bruker mest på den turen, og det har dermed mye å si for hva bildene mine skal dreie seg om.
- Det er sikkert mye man kan lære og forbedre med hensyn til det tekniske, men det er vanskeligere å lære å kjenne motivene eller å se det bildet som er skjult i dem. Noen dager innser jeg at den gode følelsen med kameraet ikke er hos meg, og da nyter jeg turen som et vanlig menneske. At jeg ikke må komme hjem med noen brukbare bilder for at dagen skal være reddet, er en fordel med å være amatør.
- Det er alltid en god idé å bli kjent med et sted før du starter å ta bilder der, og det finnes alltid noen steder som tiltrekker meg igjen og igjen. Området foran trikkholdeplassen på Aker Brygge i Oslo er et sånt sted. Jeg tar meg tid og venter på å se noe som tiltrekker oppmerksomheten min, vekker følelsene mine og gjør at adrenalinet stiger.
- Bildene mine blir alltid tatt i råformat RAW eller DNG og mitt favorittredigeringsprogram er Adobe Lightroom 3 . Noen ganger har jeg konkrete ideer om hvordan fargetonen, formatet og stemningen i motivene mine skal være. Noen av motivene passer til dette, noen faller bare ut. Til tross for at de virkelig gode bildene nesten ikke trenger redigering, liker jeg å male over dem alle. Jeg elsker å gjøre dem til mine uten å skrive min logo på dem.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Dette bilde nr. 452833 er det første bildet som førte til at jeg fikk noen blikk på min fotovirksomhet, og som jeg fortsatt synes det er gøy å se på. I april i 2009 jeg var på en av mine turer til Frognerparken med mitt Canon med 200mm objektiv på. Det var midt på dagen med sterkt, hardt lys og fullt av mennesker overalt. Da jeg så mannen med hundene gjøre sin entré i parken, viste at det måtte bli noen bra bilder. Han gikk fort, bestemt og målrettet, og det hele liknet en filmscene. Jeg var langt unna og begynte å gå mot han og fikk så vidt kommet meg på ok avstand og tok en serie med bilder. Jeg følte meg svimmel, nesten i rus, og skyndte meg hjem for å se bildene på mac-en .
Kan du beskrive den selvvalgte portfolioen du har valgt?
- Det er bilder som tross sine feil og svakheter har utviklet min selvtillit som fotograf og har vist meg veien frem til nå. Hvor god er jeg egentlig, og i hva på mitt beste?
- Nesten alle bildene er tatt i Oslo, og nesten alle er snapshots. Det jeg savner her, er mer bevisst og planlagt fotografering. For eksempel portretter med folk som stiller som modeller for meg, eller situasjoner som jeg har fått lov å være med på som fotograf.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Ja, uten tvil. Foto.no har både vært et vindu ut mot den norske fotoverdenen og et speil hvor jeg har kunnet se min egen utvikling. Jeg har fått kontakter og blitt kjent med spennende fotografer. Fått anbefalt konkret fotoutstyrt på forumet og lest anmeldelser som påvirket mitt valg av både kamera og objektiv. I tillegg har jeg funnet mye bra redaksjonsstoff som minner meg på at utenom fotogalleriene finnes det en stor verden med virkelig stor kunstfotografering som må oppdages, studeres og oppsøkes. Når jeg setter mine bilder i en større sammenheng, blir jeg ydmyk, men jeg føler også tilhørighet.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Vanskelig spørsmål. Jeg kan først prøve å si noe om bildegalleriet siden det er der jeg er aktiv. Styrken her er at alle kan være med, og at alle i utgangspunktet blir behandlet likt (thumbnails er like store for alle). Svakheten er at et bilde lett kan drukne i det store antallet bilder som legges ut til enhver tid. Spesielt særpregete svart/hvitt -bilder eller bilder uten knalle farger og kontraster blir bare gjemt bort. For noen som ikke er veldig aktive eller har akkurat begynt å legge ut og ikke har noen fotovenner , kan dette bli avgjørende for oppmerksomheten de får.
- Det er slett ikke lett å få rettet på dette når det er brukernes vaner og holdninger som styrer tempoet og at redaksjonens anmodinger uansett ikke blir lyttet til.
- Når det gjelder bildekritikken er jeg ikke i nærheten av å ha den kunnskapen som en må ha for å utføre en skikkelig og begrunnet kritikk av et bilde. Dermed er jeg ikke med. Jeg kan alltids si om jeg liker eller ikke liker et bilde på en spontan måte, men forklaringen på hvorfor jeg gjør det, er en prosses som trenger mye mer enn spontanitet eller ærlighet. Personlig prøver jeg å lese gjennom kommentarene jeg får med hensyn til hvor bildet befinner seg i forhold til mine forrige. Hvor dette bildet står som et verk i et generelt kunstperspektiv, tviler jeg på at noen orker å sette seg inn eller har noe som helst bakgrunn som kunstkritiker for å gjøre. Hadde foto.no hatt et samarbeid med noen som har bildekritikk som fag, kunne det sikkert friste å få en gjennomgående kritikk før eller senere. Og om denne fagpersonen også kunne velge de 5 eller 10 beste bildene som legges ut i løpet av en dag eller en uke - gjerne bilder som ikke fikk noen særlig oppmerksomhet - kunne det også hjelpe mot bildegalleriets tendens til å sette sær-fotografer i skyggen. Men rent bortsett fra at mange vil ha motforestillinger til den makten en slik person vil kunne få, er ideen antakelig mer enn man kan forvente av en fotoside. Foto.no er ikke en fotoskole og kan ikke erstatte den.
- Til sist går tankene mine til alle de fotografene som har forlatt foto.no. Bildene og fototankene deres er savnet. Det burde være gjort konkrete skritt fra redaksjons side for å møte deres utvikling og for å beholde dem.
- For min del er foto.no som sagt - et utstilingsvindu og et kommunikasjonsforum. Ikke det eneste, men fortsatt viktig og givende .
- Jeg har alltid hatt en interesse for foto, men begynte å ta bilder for alvor så sent som i 2008. Jeg meldte meg inn på foto.no ett år senere. Mitt første bilde på foto.no var en rose. Ingenting å bli begeistret for - og dermed arkivert - men med tiden og noen bedre bilder og flere som har sett og kommentert dem, føler jeg at fotograferingen er blitt en hobby som inntar meg mer og mer, og som i dag har blitt en lidenskap som jeg ikke kan gi slipp på
Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?
- Jeg vil at hvert av bildene mine skal si noe om mitt estetiske og filosofiske livssyn. Jeg liker å fotografere virkelighetens nyanser og kontraster som jeg opplever dem med mine øyne, fantasi og følelser. Jeg vil prøve å være en fotograf som har sin egen livsstil i sentrum og ønsker at mine bilder skal snakke om meg selv, uten å være redd for at noen skal bebreide meg for å være selvsentrert.
Hva inspirer deg som fotograf?
- Malerier, filmer, bilder, tegneserier, drømmer, romaner, fortellinger, poesi som jeg har sett, lest, hørt og elsket er en viktig kilde til inspirasjon, i tillegg til det jeg ser rundt meg i mitt liv i Oslo. Jeg tror at mitt ubeviste jeg har minst like stor betydning med det som en kan forstå og fastslå som en konkret og håndgripelig inspirasjonskilde.
Hvilke ambisjoner har du som fotograf?
- Når man er i 50-årsalderen, men samtidig føler at man er i sin fotografiske barndom, er det litt komisk å snakke om store forventinger og ambisjoner som ikke er knyttet til en viss grad av anerkjennelse i en begrenset krets. Men jeg har til tross for det verdens største ambisjon. Når jeg en gang klarer å gjenopplive nattens drøm i et bilde når jeg står opp, synes jeg at jeg kan kalle meg en fotograf:-)
Hvilke fotografer inspirerer deg?
- Jeg har fått mange fotovenner gjennom foto.no. Med dem har det oppstått en viktig og pådrivende kommunikasjon. Jeg prøver å følge med på bildene deres og kommentere dem. Noen av dem - som Jane Bjerkli og Knut Riise - driver med en nokså annerledes type fotografering enn meg, mikro, natur, manipulasjon osv., men lidenskapen er lik.
- Så er det dem som jeg står nærmere når det gjelder valg av motiver og temaer. Håvard Flaaten, Svend W. Langen, Marit Olsen og Tone S. Fotland, for å nevne noen. Mens jeg stadig beundrer Flaatens kreativitet, produktivitet og stabilt høye kvalitetsnivå, har Langen noen nydelige bilder som jeg gjerne skulle tatt selv.
- Men den som har betydd mest av alle for min fotoutvikling, er fotografen Tom Tveitan. Han er ikke aktiv på foto.no for tiden, men han vært og er en stor inspirasjonskilde for meg. Til slutt Kjetil Karlsen, en annen tidligere foto.no- fotograf, som har vist meg hvor viktig det personlige fotografiske synet er og det å stå på for den man elsker.
Hvor mye tid bruker du på å fotografere?
- Jeg bruker ca 3-4 timer ukentlig for å ta bilder, 6-7 timer for etterbehandling og 7-8 timer for webpublisering av mine bilder og for å studere og kommentere andres bilder, men kona mener nok at det er mye mer. Man kan si at denne timeplanen er i ubalanse, men vi må ikke glemme at et bilde eksisterer ikke før det blir sett og gjerne av flere enn din nærmeste familie. Faren for å havne i usynlighetens fangenskap er alltid til stede for alle nybegynnere. Man må jobbe hardt for å markere seg og få et visst publikum på de forskjellige forumene på weben for at man med tiden kan bruke mer og mer tid ute i felten og mindre foran mac-en eller pc-en.
Har du noen fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden?
- Jeg har bestemt meg for å prøve den analoge fotoverdenen. Dette kommer til å skje ved siden av digital fotografering som jeg synes er vanskelig å komme utenom.
- Jeg føler at jeg mangler noe, at jeg står uten røtter, og at feilene mine ikke blir klare for meg siden de ikke koster meg mye. Å ta 100 bilder med håp om at et par kommer til å være brukbare, er ingen god vei å ta for en selvlært fotograf.
- Jeg har vært på et mørkerom til en venn en gang for 30 år siden, og jeg gleder meg til å gå inn igjen i mitt eget. Jeg vil møte min generasjons fotografiske fortid i virkeligheten.
Hvilket fotoutstyr bruker du og kan du fortelle litt om ditt forhold til utstyr?
- Mitt første kamera var et Canon 450D. Et bra kamera som med tre faste objektiver Canon 35mm F2.0, Canon 85mm F1.8 og Canon 200mm F2.0 L- ga meg stor glede og noen gode bilder. Bare fast optikk, siden jeg synes at når man ikke har råd til de beste zoom-objektivene, er det best å holde seg til fast.
- Dette utstyret ble solgt, og så kjøpte jeg et brukt Leica M8 med følgende objektiver: et Leica Summicron M 35mm F2.0 , et Leica Elmarit M90mm F2.8, et Voigtlander Heliar 15mm og et Voigtlander Nokton 50mm F1.4. Grunnen til at jeg valgte Leica var at jeg ville ha et diskré, men bra kamera med inngang til flott optikk og til rammesøkersystem. Jeg ville også tvinge meg til å komme nærmere motivet og tenke mer og skyte mindre. Om jeg får til bedre bilder med Leica enn med Canon, har jeg ikke noe bevis på, men å gå med dette lille kameraet er gøy og passer best til min fotoprofil. For en byfotograf som er ikke interessert i sport eller fugler og makro, men elsker gatefoto og portretter og som vil ha kameraet sitt med seg overalt, er Leica et nokså fornuftig valg.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt, eller bilde, fra ide til ferdig resultat?
- Mange av mine bilder har blitt tatt under mine vandringer i Oslo. Jeg bestemmer tid og område. Tid for lyset, område for motivene. Deretter valg av hva jeg skal fotografere: by - landskap /arkitektur, gatefoto, gateportrett. Det mest brukte objektivet fra Canon-perioden var 200mm med mer, og dermed tok jeg mange gateportretter, men også noen situasjonsbilder på avstand. Jeg var veldig glad i dette lynskarpe objektivet og savner det fortsatt litt.
- Nå med Leicaen tar jeg med enten 50mm eller både 35 mm og 50mm, mens 15mm og 90 mm som regel blir hjemme. Etter min erfaring er det objektivet jeg velger å sette på i begynnelsen av en to - tre timers fototur, det jeg bruker mest på den turen, og det har dermed mye å si for hva bildene mine skal dreie seg om.
- Det er sikkert mye man kan lære og forbedre med hensyn til det tekniske, men det er vanskeligere å lære å kjenne motivene eller å se det bildet som er skjult i dem. Noen dager innser jeg at den gode følelsen med kameraet ikke er hos meg, og da nyter jeg turen som et vanlig menneske. At jeg ikke må komme hjem med noen brukbare bilder for at dagen skal være reddet, er en fordel med å være amatør.
- Det er alltid en god idé å bli kjent med et sted før du starter å ta bilder der, og det finnes alltid noen steder som tiltrekker meg igjen og igjen. Området foran trikkholdeplassen på Aker Brygge i Oslo er et sånt sted. Jeg tar meg tid og venter på å se noe som tiltrekker oppmerksomheten min, vekker følelsene mine og gjør at adrenalinet stiger.
- Bildene mine blir alltid tatt i råformat RAW eller DNG og mitt favorittredigeringsprogram er Adobe Lightroom 3 . Noen ganger har jeg konkrete ideer om hvordan fargetonen, formatet og stemningen i motivene mine skal være. Noen av motivene passer til dette, noen faller bare ut. Til tross for at de virkelig gode bildene nesten ikke trenger redigering, liker jeg å male over dem alle. Jeg elsker å gjøre dem til mine uten å skrive min logo på dem.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen for bildet?
- Dette bilde nr. 452833 er det første bildet som førte til at jeg fikk noen blikk på min fotovirksomhet, og som jeg fortsatt synes det er gøy å se på. I april i 2009 jeg var på en av mine turer til Frognerparken med mitt Canon med 200mm objektiv på. Det var midt på dagen med sterkt, hardt lys og fullt av mennesker overalt. Da jeg så mannen med hundene gjøre sin entré i parken, viste at det måtte bli noen bra bilder. Han gikk fort, bestemt og målrettet, og det hele liknet en filmscene. Jeg var langt unna og begynte å gå mot han og fikk så vidt kommet meg på ok avstand og tok en serie med bilder. Jeg følte meg svimmel, nesten i rus, og skyndte meg hjem for å se bildene på mac-en .
Kan du beskrive den selvvalgte portfolioen du har valgt?
- Det er bilder som tross sine feil og svakheter har utviklet min selvtillit som fotograf og har vist meg veien frem til nå. Hvor god er jeg egentlig, og i hva på mitt beste?
- Nesten alle bildene er tatt i Oslo, og nesten alle er snapshots. Det jeg savner her, er mer bevisst og planlagt fotografering. For eksempel portretter med folk som stiller som modeller for meg, eller situasjoner som jeg har fått lov å være med på som fotograf.
Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf?
- Ja, uten tvil. Foto.no har både vært et vindu ut mot den norske fotoverdenen og et speil hvor jeg har kunnet se min egen utvikling. Jeg har fått kontakter og blitt kjent med spennende fotografer. Fått anbefalt konkret fotoutstyrt på forumet og lest anmeldelser som påvirket mitt valg av både kamera og objektiv. I tillegg har jeg funnet mye bra redaksjonsstoff som minner meg på at utenom fotogalleriene finnes det en stor verden med virkelig stor kunstfotografering som må oppdages, studeres og oppsøkes. Når jeg setter mine bilder i en større sammenheng, blir jeg ydmyk, men jeg føler også tilhørighet.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Vanskelig spørsmål. Jeg kan først prøve å si noe om bildegalleriet siden det er der jeg er aktiv. Styrken her er at alle kan være med, og at alle i utgangspunktet blir behandlet likt (thumbnails er like store for alle). Svakheten er at et bilde lett kan drukne i det store antallet bilder som legges ut til enhver tid. Spesielt særpregete svart/hvitt -bilder eller bilder uten knalle farger og kontraster blir bare gjemt bort. For noen som ikke er veldig aktive eller har akkurat begynt å legge ut og ikke har noen fotovenner , kan dette bli avgjørende for oppmerksomheten de får.
- Det er slett ikke lett å få rettet på dette når det er brukernes vaner og holdninger som styrer tempoet og at redaksjonens anmodinger uansett ikke blir lyttet til.
- Når det gjelder bildekritikken er jeg ikke i nærheten av å ha den kunnskapen som en må ha for å utføre en skikkelig og begrunnet kritikk av et bilde. Dermed er jeg ikke med. Jeg kan alltids si om jeg liker eller ikke liker et bilde på en spontan måte, men forklaringen på hvorfor jeg gjør det, er en prosses som trenger mye mer enn spontanitet eller ærlighet. Personlig prøver jeg å lese gjennom kommentarene jeg får med hensyn til hvor bildet befinner seg i forhold til mine forrige. Hvor dette bildet står som et verk i et generelt kunstperspektiv, tviler jeg på at noen orker å sette seg inn eller har noe som helst bakgrunn som kunstkritiker for å gjøre. Hadde foto.no hatt et samarbeid med noen som har bildekritikk som fag, kunne det sikkert friste å få en gjennomgående kritikk før eller senere. Og om denne fagpersonen også kunne velge de 5 eller 10 beste bildene som legges ut i løpet av en dag eller en uke - gjerne bilder som ikke fikk noen særlig oppmerksomhet - kunne det også hjelpe mot bildegalleriets tendens til å sette sær-fotografer i skyggen. Men rent bortsett fra at mange vil ha motforestillinger til den makten en slik person vil kunne få, er ideen antakelig mer enn man kan forvente av en fotoside. Foto.no er ikke en fotoskole og kan ikke erstatte den.
- Til sist går tankene mine til alle de fotografene som har forlatt foto.no. Bildene og fototankene deres er savnet. Det burde være gjort konkrete skritt fra redaksjons side for å møte deres utvikling og for å beholde dem.
- For min del er foto.no som sagt - et utstilingsvindu og et kommunikasjonsforum. Ikke det eneste, men fortsatt viktig og givende .
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
Isidoros Prinos
MVH Line Storlid