Fin Costello

Etter å ha turnert Norge med en retrospektiv utstilling i multimediaformat den siste måneden, er det meste av Fin Costellos biografi dekket av lokale nyhetsredaksjoner langs fjord og fjell. Når foto.no møter han til intervju på Galleri MAP i Oslo, hopper vi derfor bukk over rocka kjendiseri og CV-kronologi, og retter fokus mot fotografi.

Skjønt, en aldri så liten introduksjon kan vi kanskje koste på oss. For det er kanskje ikke helt uvesentlig at forbildene til Fin Costello bærer navn som Eugene Smith og Henri Cartier Bresson. Vi kommer tilbake til dette om litt, men legg deg det på minnet: Dokumentarfotografiet ligger Costellos hjerte nærmest, og den hjertebanken har han fortsatt. Også nå, når livet som rockeportrettør er historie.

Postkort fra fortiden
- For meg er det å se samlingen min av disse bildene nå, som å se postkort fra fortiden, sier Fin Costello. – Jeg hadde faktisk aldri sett noen av bildene mine sammen og opp på en vegg tidligere, før for to år siden. Å se de på et plateomslag eller i et magasin, er ikke det samme som å se de opp på en vegg i et galleri. Dette er en ny erfaring for meg.

- Gjør det noe med din måte å se dine egne bilder på, når du nå ser denne utstillingen? – Helt klart, selv om jeg ennå ikke helt har ordene som kan beskrive nøyaktig hva det gjør. Men jeg ser nå at jeg helt klart har hatt en utvikling gjennom mine førti år som rockefotograf. Når man står midt i det, er det ikke så lett å se. Men jeg synes jeg ser noe, nå. En rød tråd.

Fortellingen om meg
Fin Costello underslår ikke at livet på veien i rockens tjeneste også har handlet om hans liv: - Det sies jo at en enhver fotograf egentlig forteller sin egen historie gjennom bildene hun tar, og at all fotografi på den måten er et personlig historieskrivingsprosjekt. Hvordan er dette for deg? – Denne utstillingen er ikke bare en serie bilder av rockens store helter gjennom førti år. Den er også en visuell database over mitt liv. Hvert bilde representerer et øyeblikk i mitt liv, og er et minne. På den måten er mine bilder også fortellingen om meg. Rock som fenomen handler om ungdom og opprør, og jeg var midt i det i mitt eget liv, da jeg begynte å fotografere. Jeg elsket livet på veien, og var selvsagt tiltrukket av energien og eventyret. Men jeg var aldri star-struck, og hadde jeg vært det, hadde jeg ikke kunnet gjøre jobben. Jeg var en av gutta, one of the crew.

Rockefotografiets estetikk
- Du har tatt del i en æra hvor rock som musikalsk og sosiologisk fenomen har vokst frem over hele verden. Du har på mange måter vært en nøkkelperson i den visuelle representasjonen av rockens ikoner. Er det mulig å si at du gjennom ditt arbeid har bidratt til rockefotografiets konvensjoner og estetikk? – Jeg og mine fem–seks andre fotografkolleger som har vært heldige nok til å kunne livnære oss av denne typen arbeid, har helt klart bidratt til å sette en standard. Da jeg begynte, var det ingen som snakket om hvordan et bilde av en rockestjerne skulle være eller ikke være. Jeg jobbet intuitivt, uten å egentlig vite hva jeg gjorde. Det var ingen eksplisitt kunnskap rundt det. Jeg bare gjorde det.

Visuell bevissthet
- I dag er dette en helt annen bransje. Jeg foreleste for fotostudenter i Trondheim sist uke da vi turnerte der, og jeg ble fullstendig overrumplet over hvor eksplisitte og bevisste studentene var i analysene rundt arbeidet mitt. Artistene og agentene bestiller også sine bilder i dag med en helt annen bevissthet, enn de gjorde da jeg startet. Jeg tror ikke jeg kunne ha jobbet med dagens moderne rockeikoner. Jeg fikk alltid gjøre ting på min måte, intuitivt. I dag er dette annerledes. Selv har jeg en voksende forståelse for mitt eget arbeid og mine egne referanser. Lenge var de ordløse, - nå begynner jeg å få et språk på det, og det er spennende. Du kan gjerne si at jeg begynner å få en slags visuell bevissthet som er ny.

Kontakt
- Før vi slipper den estetiske tråden, er det mulig for deg å nevne tre faktorer som teller for et godt rockefotografi? – Du bare vet hva et godt bilde er når du ser det. Nærhet er et stikkord. Jeg er avhengig av å ha kontakt. Nærhet og kontakt. Energien av dette må føles i bildet. Da er du der. Det handler om å treffe en emosjonell streng. Energien i den strengen er kanskje det som har gjort at bildene mine har blitt viktige referansepunkter for mange.

The performer, not the person
- Når du har møtt og jobbet med rockens store stjerner, - har du først og fremst vært på jakt etter personen, eller artisten? – Jeg har jaktet på the performer, på artisten, og ikke på personen. Mitt prosjekt har ikke vært å fange sjelen til de jeg tok bilder av. Rockens prosjekt er på mange måter et narcisistisk prosjekt, der jeg har bidratt til prosjektets suksess. Uten det visuelle imaget mister rocken sin kraft. Den visuelle representasjonen blir dermed en forutsetning. Dette har vært en implisitt overenskommelse mellom meg og artistene. Artisten vil alltid på en eller annen måte være selvbevisst, og posere med kamera tilstede. Min jobb har ikke vært å avsløre den virkelige mannen bak masken, men å vise artisten.

Vendepunktet
I 2004 kom Fin Costello til et punkt hvor han følte at han hadde mistet energien og pasjonen i sitt arbeid med bilder. Entusiasmen for fotografi var borte. Det ble et vendepunkt. Han bestemte seg for å legge karrieren som kommersiell fotograf bak seg, og solgte studio og eiendeler. Deretter la han ut på en reise til venner i Europa – uten å ta i et kamera på over to år. Så kom forslaget fra den norske musikeren Tom Roger i fjor, om å lage en turné sammen med bilder og musikk. De har nå turnert langs norske fjell og fjorder sammen i flere uker.

WORK – tilbake til lidenskapen!
Når utstillingen og turnéen nå ender opp og avslutter hos Galleri MAP i Oslo, returnerer Costello tilbake til Irland og dokumentarprosjektet WORK i hjembyen Cork. Et prosjekt hvor han er tilbake til lidenskapen for det enkle, tette og intuitive dokumentarportrettet i arbeidet med å portrettere lokale fiskere i dagligliv både hjemme og ute på sjøen med dypvanns trålfiske.

– Er det overhodet mulig å se noen paralleller mellom det å fotografere disse fiskerne, og verdens største rockestjerner?
- Det som blir veldig tydelig for meg i dette prosjektet, er at alle mennesker har et behov for å bli sett, og alle liker å se ta de blir sett. Når du tar et bilde og gir dette tilbake til den du fotograferte, blir det veldig konkret- man er sett. Her som ellers gjelder det å etablere tillit. Relasjon. Kontakt. Du ender alltid tilbake dér. Kontakt. Og entusiasme. Rent faglig sett nyter jeg godt av å kunne trekke frem gamle triks fra min erfaring, i forhold til lysforhold og den slags. Men det viktigste er og blir kontakten og entusiasmen.

Og nå er entusiasmen tilbake hos Fin Costello. Prosjektet WORK blir utstilling og bok. Han lever godt av inntektene fra salg av sine bilder gjennom byråer, og er dermed fri til å arbeide med de prosjektene han ønsker uten å tenke inntjening. Det gir en frihet. – Jeg fant ut at jeg måtte re-etablere kontakten med meg selv, da jeg kom til vendepunktet for noen år siden. Nå skjer det, og det føles enormt godt å ha gjenfunnet entusiasmen.

Utstillingen hans henger i Galleri MAP på Tøyen i Oslo til 9. november i år. Den 26. Oktober og den 9. november har du en sjanse til å møte både Fin og musikkmakker Tom Roger i galleriet, i forbindelse med at utstillingens del 2 vises.