Skrevet av Frank HesjedalKan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf?
- Jeg begynte å fotografere i år 2000; egentlig ganske tilfeldig. Jeg startet med et APS-kamera. Det var da jeg et års tid etter for første gang fikk et digitalt kamera at det virkelig tok av. Fotograferingen ble mer leken, og jeg ble motivert av muligheten til å se et resultat med det samme. Det var trolldom. Jeg var bitt av basillen, i såpass alvorlig grad at jeg gjorde store justeringer også på andre områder i livet mitt - for å få mulighet til å utvikle meg raskt og konsentrere meg om fotograferingen. Blant annet begynte jeg å arbeide bare deltid, og fikk dermed også tid til fotografering. Det er jeg glad for. Man trenger tid for å lære, og for å finne sitt eget uttrykk. Jeg måtte hoppe av karusellen for å få mulighet til å utforske dette nyoppdagede uttrykksmiddelet. Jeg har alltid vært en skrivende person, og er glad i å leke med ord. Et bilde kan fortelle noe annet, på en annen måte. Med bilder synes jeg det mest spennende er å forsøke å fortelle det som ord ikke helt kan dekke – det som vanskelig lar seg beskrive verbalt – gjerne stemninger som er ambivalente, sammensatte og forgjengelige. Det som er midlertidig; det som ble fanget i forbifarten – det som nesten umerkelig kunne forsvunnet for alltid.
- Jeg er – med unntak av ett kurs – selvlært innenfor fotografi. Jeg bruker mye tid på fotografi – på nettet, jeg leser fotomagasiner, går på utstillinger og blar i fotobøker. Og dette kommer selvsagt i tillegg til all tiden som går med til selve fotograferingen, bildebehandling og forberedelse til utstilling. Jeg fotograferer like gjerne i gata der jeg bor, som i fremmede omgivelser - man trenger ikke reise langt for å finne de små situasjonene. Likevel må jeg innrømme at det blir mere bilder når jeg er ute og reiser. Det har med tid å gjøre – på reise kan tid være tid, klokka kan legges bort; finner jeg noe jeg har lyst til å jobbe med, så kan jeg holde på til tidlige morgentimer om så er. Da kan man gå i dybden, og gripe motivasjonen mens den er der. I tillegg er jo reiser fulle av nye inntrykk; man erfarer noe nytt og lærer, og det er motiverende for meg.
- Jeg liker å være i utvikling. Det gir et kick – jeg kjenner at jeg lever. Gi meg gjerne litt vind og vær - snøyføyke og dundrende regn, torden og lyn – det er fascinerende hvordan været skaper helt nye kulisser, og serverer deg motiver på sølvfat. Jeg tenker alltid matt papir når jeg fotograferer, og bruker utelukkende dette. Det gir en røffhet som jeg elsker. Jeg fotograferer for tiden bare i sort-hvitt; jeg synes farger lett fører oppmerksomheten bort fra det jeg egentlig ville vise. Dette har forandret seg litt underveis – i starten når jeg fotograferte, var det nettopp farger og fargekomposisjoner jeg festet meg ved i omgivelsene. Jeg tror sort-hvitt er mitt endelige uttrykk; men det er ikke noe prinsipp – slikt vet man aldri.
Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?
- For å svare på dette må jeg si litt om tre ting: (1) hva som egentlig driver meg til å fotografere, (2) hvilke motivområder jeg liker spesielt godt å jobbe med og (3) om det å beskrive bilder med ord.
- Hva driver meg til å fotografere? Nysgjerrighet. Det er nok den viktigste drivkraften min. Et ønske om å se mer, kikke lenger bak i kulissene, betrakte nærmere. Observere. Få mer kunnskap og nye inntrykk – bli klokere, på ett vis. Å studere små menneskers bevegelser i et enormt vinterlandskap, eller snoke rundt i en sliten bakgård. Fotografi er en fantastisk uttrykksform, som jeg er glad for at jeg har oppdaget. Jeg liker å bli overrasket; dumpe borti noe uforutsett som kan fanges. For med utgangspunkt i virkeligheten er mulighetene uendelige – og overraskelsesmomentene ligger og venter på meg, bare jeg er i stand til å få øynene opp – og se. Det er utfordringen.
- Hvilke motivområder liker jeg best å arbeide med og hvorfor? I arbeid med det bevegelige er overraskelsesmomentet spesielt tilstedeværende, og det er nok noe av årsaken til at jeg elsker å jobbe med bevegelse. Mennesker jager hektisk fra sted til sted, et dyr i fullt firsprang, biltrafikk peser i et eksosfylt gatebilde, en danserinne utfolder seg – alt blir objekter i rom. Jeg kan planlegge i det uendelige, men i møtet med det bevegelige lar jeg meg alltid overraske. Og jeg kjenner iver, engasjement, spenning og ro. Og – samtidig – det lille snevet av uro – for jeg vet at jeg kan miste et godt motiv. Situasjonen må fanges umiddelbart – eller aldri. Akkurat dette motivet kommer ikke tilbake. Kanskje ved en senere anledning – ja – men ikke nøyaktig slik. Forgjengeligheten er brutal og motiverende på samme tid.
- Min motivjakt er ikke en søken etter ytre dramatikk – etter de voldsomme, rystende hendelsene. De små nyansene fascinerer meg mest. Øyeblikkene som skjuler seg mellom de store begivenhetene – en tangodansers hånd på partnerens rygg. To barn tar hverandres hender og vandrer – i et gedigent egyptisk ørkenlandskap. Det som skjer på vei til, på vei fra, litt før og litt etter – i pausene. De små nyansene som nesten ble oversett, som lett kunne blitt glemt – det er de som fascinerer meg mest.
- Når motivet skal fanges, ønsker jeg å frigjøre det fra den opprinnelige situasjonen. Innholdet blir mer allment, mer generelt – hvem, hva og hvor blir mindre viktig. Jeg fascineres av åpne fortellinger; de som kommer med et innspill, men gir betrakteren frihet til å velge veien videre. Fortellinger som kan oppleves ulikt fra dag til dag; fra individ til individ. Mer enn klare fortellinger som fortelles fra a til å, blir de antydninger. Som enkeltscener hentet fra en film. Scener som står på egne bein – løsrevet fra sin opprinnelse, løsrevet fra helheten.
- Til sist må jeg si noe om å beskrive bilder med ord. Det å si noe om bilder med ord er et paradoks for meg – selv om jeg gjør det nettopp her. Ord kan inspirere og konkretisere. Ord kan sette i gang tankerekker. Ord kan definere og forklare. Men ordet kan også låse oss, begrense vår evne til å assosiere, føre oss bort fra det vi først gjenkjente i et motiv. Til tross for at jeg alltid har elsket ordet som uttrykksform, jakter jeg på motiver som jeg vanskelig kan beskrive med ord. Jeg trekkes mot de ambivalente stemningene – der jeg ikke kan bestemme meg for om det er letthet eller dysterhet som dominerer. Der jeg ikke helt vet om jeg opplever ensomhet eller samhørighet som grunnleggende tone. Eller kanskje begge deler. Der jeg ikke finner de passende ordene. Det er disse motivene som lever lengst i mitt eget minne – det er disse motivene jeg kan hvile i. Et slags pusterom.
Kan du fortelle litt om hva og hvem som inspirerer deg som fotograf?
- Jeg elsker fotobøker – og de gir meg i grunnen mer enn utstillinger. De er skatter, og man får mulighet til å se bildene i sammenheng, og gjentatte ganger. Jeg liker å reise, og stort sett kommer jeg over en fotobok eller flere som jeg må drasse rundt på resten av reisen. I Amsterdam fant jeg en bok av den nederlandske fotografen Willem Diepraam, og i Buenos Aires endte jeg opp med “Madres E Hijas" av den argentinske fotografen Adriana Lestido, samt “Paris by Night" av Brassai – som inneholder bilder fra Paris' gater på 1930-tallet. I Glasgow fant jeg boka “Cowboy Kate & Other Stories" av Sam Haskins, utgitt første gang allerede i 1964. Forøvrig er jeg fascinert av Sarah Moons fotografier, og kan anbefale boka “Coincidences" - et mesterverk. Hvis jeg skal nevne norske fotobøker, vil jeg trekke fram Morten Andersens “Days of Night." Forøvrig har jeg stor sans for Margareth de Langes fotografier, blant mange andre. Jeg har i flere år samlet på “B & W Magazine" – hvor jeg ofte kan oppdage nye fotografer. Dette er et av de fotomagasinene jeg liker best; der er det vekt på bilder og presentasjon av fotografer; ikke så mye annet – og bladet har et velfungerende design som yter bildene rettferdighet.
- Når jeg reiser, har jeg det også med å dumpe borti interessante fotoutstillinger. I Kyoto, Japan, i desember i fjor, fikk jeg med meg en retrospektiv utstilling av en japansk fotograf som jeg ikke hadde noe forhold til fra før: Ihei Kimura – født og oppvokst i Tokyo (1901-1974). Dette var på Kahitsukan – Kyoto Museum of Contemporary Art. I Praha befant jeg meg plutselig utenfor Jan Saudek Gallery, og da jeg skulle se et slott i Praha var jeg så heldig at det var fotoutstilling med bilder av Vaclav Chochola (1923-2005) i hagen på slottet. Snakker om flaks. Dermed fikk jeg stiftet bekjentskap med bildene til en tsjekkisk fotograf som jeg heller ikke kjente til fra før. Utstillingen het “Night Walker", og tittelen er hentet fra et av hans bilder fra Praha fra 1949.
- Motivasjon kan jeg hente i fotobøker, tidsskrifter, utstillinger osv. Men kanskje vel så mye i musikk, maleri og rett slett i møtet med mennesker som er engasjert i noe. Jeg er glad i Munchs grafikk – kanskje ikke det mest originale valget til nordmann å være – men slik er det nå engang. Kun 2 arbeider har plass på veggen min hjemme, og det ene er Munchs litografi “Vampyr" (1895). I tillegg kan jeg nevne for eksempel “Badende gutter" av Munch; radering (1896). Jeg har en svær bok med arbeider av Munch som jeg fant i en bruktbutikk her i Norge for noen år siden. Teksten er utelukkende på japansk, så den gir ingen mening for meg, men likevel er boka fantastisk. Arbeidene er trykt på tykt kvalitetspapir, og meningen var at jeg skulle rive ut noen av dem og henge dem på veggen – men fordi boka er så flott som helhet får jeg meg ikke til å rive i den...
- Musikk er også inspirerende. Jeg kan hente inspirasjon hos alt fra Kari Bremnes'"Løsrivelse" - med tekster av nettopp Munch (og melodier av Ketil Bjørnstad), eller helt andre ting som Imperiet, David Bowie eller Kate Bush.
- Alt som når frem motiverer. Innenfor billedkunst og tekst foretrekker jeg nok det som antyder mer enn å forklare; det som er skisseaktig utført, fremfor det som er mer detaljert. -Det som fremstår som en forenklet versjon av virkeligheten; ikke for polert eller perfekt, men i en grovere form.
Hva ser du i et godt gatefotografi?
- Et godt gatefotografi gir meg en følelse av forgjengelighet – en følelse av at fotografen har passert umerkelig, og nærmest stjålet et øyeblikk. Jeg fornemmer en tidløshet i bildet, og liker også når det ikke er knyttet tett opp mot et konkret geografisk sted. Det uttrykker noe allment, noe generelt, og man kan legge sin egen historie inn i bildet. Jeg elsker byen som sådan, og et godt gatefotografi gjenspeiler noen av årsakene til dette – det skjer noe, det er bevegelse, utvikling, mangfold og en viss grad av uoversiktlighet.
Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønske å jobbe med i fremtiden?
- Denne helgen er det jo Fotografiets Dag i Horten. Der skal jeg stille ut i forbindelse med den juryerte utstillingen i Kulturparken Karljohansvern, Preus museum. Det gleder jeg meg til. Ellers er jeg opptatt av street-fotografering for tida – etter et lite avbrekk, liker jeg igjen å rusle gatelangs og nærmest se hva som dukker opp – det byr alltid på overraskelser og situasjoner man ikke kan forutse. Overraskelsesmomentet er viktig for meg – den dagen jeg ikke lenger lar meg overraske – i selve opptakssituasjonen, og når jeg åpner filene etterpå, så slutter jeg å fotografere. Jeg var nettopp i Tjekkia – reiste rundt i landet med tog, og da gikk jeg rundt noen sene nattetimer og spanet etter motiver. Det samme gjorde jeg i Tokyo i desember. Jeg har ennå ikke klart å ta det gatebildet jeg er på jakt etter; jeg har en vag idè om hvordan det skal være, men jeg trenger noe uforutsett som kan gi det det lille ekstra. Det er en slags jakt; kanskje finner jeg bildet i morgen; kanskje skjer det om ti år. På veien finner man alltid andre bilder.
- Ellers synes jeg det ville være gøy å arbeide mer med illustrasjon - av bøker og av cd-cover i framtida - det ville være spennende.
- Jeg har en del bilder på lager som jeg har som mål i stille ut i 2009. Bildene er ganske klare, men jeg har ikke begynt å tenke på noe eksakt utstillingssted ennå. Forøvrig har jeg med tiden lyst til å få gitt ut en fotobok; det hadde vært fantastisk å få samlet en del bilder mellom to permer.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt?
- Jeg arbeider med noen prosjekter som går over lang tid – men disse vil jeg heller kalle interesseområder. Her kan jeg nevne gatefotografi som eksempel. Jeg starter som oftest med en grunnstemning jeg ønsker å formidle. Denne grunnstemningen kan være inspirert av for eksempel musikk, film, opplevelser – egentlig hva som helst. Eller bare en sinnstilstand. Så går jeg ut på skattejakt; tar av skylappene og prøver å være åpen for det jeg måtte møte på i omgivelsene.
- Når det gjelder de mer konkrete prosjektene, så planlegger jeg en del på forhånd. Eller kanskje er det riktigere å kalle det å forberede seg. Man ser for seg hva slags uttrykksform man ønsker, og så oppsøker man gjerne et egnet sted. Da bruker jeg gjerne en god del tid før jeg begynner å fotografere: Jeg kjenner på stemningen, på hva som en grunnstemningen, hva som særpreger situasjonen eller stedet for meg. De første bildene jeg tar blir gjerne litt kjedelige – jeg gjør meg ferdig med de “obligatoriske", safe bildene. Dette er gjerne bilder jeg sletter etterpå – men det er min måte å jobbe meg inn i motivet på. Så begynner moroa - jeg føler meg fri til å ta mer eksperimentelle bilder, hvor man risikerer at det blir dårlig, men hvis det blir vellykket kan det til gjengjeld fungere mye bedre enn standardbildene. Stort sett er det disse bildene jeg ender opp med. Så kommer jeg over i en fase hvor jeg merker at jeg har gjort meg ferdig, og bildene blir litt kjedeligere igjen; da gir jeg meg.
- Generelt arrangerer jeg bilder svært sjelden; for meg ligger moroa i å forsøke å være åpen for det som oppstår der og da – glemme det jeg eventuelt har tenkt ut på forhånd, og fotografere med magen. Hodet må være med, slik at det tekniske blir som ønsket, men det hjelper ikke hvis ikke magen er med – man må ville si noe med bildet; ikke bare fotografere robotaktig. Jeg fotograferer på en intuitiv måte, og tar relativt mange bilder når jeg jobber meg inn i motivet. Også i denne sammenhengen ser jeg fordelene ved å fotografere digitalt – man trenger ikke tenke på antallet bilder man ender opp med, og sitter igjen med store mengder råmateriale, som man så kan fråtse i. Det morsomste synes jeg er hvis man ender opp med helt andre bilder enn jeg hadde forestilt meg på forhånd – fordi jeg klarte å konsentrere meg om de sjansene som oppsto der og da, uten å henge meg opp i hva jeg hadde tenkt. Da er vi igjen inne på overraskelsesmomentet. Å fotografere handler for meg i stor grad om å evne å gi faen – i hverdagens trivialiteter – og åpne opp og være til stede der og da.
Kan du si litt om hva det digitale fotografiet betyr for deg?
- Jeg husker første gang jeg prøvde et digitalt kamera. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk – syntes det virket for fancy på en eller annen måte. Men jeg ble positivt overrasket, og visste nesten umiddelbart at dette var noe for meg. Selv om mange mørkeromsentusiaster sier det motsatte, opplever jeg at jeg får stor nærhet til prosessen når jeg bruker digitalkamera. Veien fra idè til bilde blir kortere i tid, og det synes jeg er tilfredsstillende og motiverende. Selvsagt er det ikke et helt ferdig bilde man ser når man åpner filene, men man ser faktisk noe, og man kan umiddelbart begynne å velge ut bilder og bearbeide de man velger. Jeg bearbeider svært lite – det er stort sett begrenset til beskjæring, samt å justere nivåene og tonene. Dette er ikke noe prinsipp; jeg er villig til å bearbeide bildet så mye som må til for å skape det ønskede uttrykket – men det er bare ikke så mye som skal til for å oppnå det jeg ønsker.
Kan du fortelle om ditt forhold til fotoutstyr?
- Uttrykk og utstyr henger helt klart sammen – ulike ønskede sluttprodukter stiller ulike krav til utstyr. For meg personlig har det liten hensikt å henge med på det nyeste av det nye til enhver tid, mens for en som arbeider med andre uttrykksmåter kan små teknologiske forbedringer gi helt nye muligheter til å skape ønsket sluttresultat. Jeg tilstreber gjerne et resultat med en grovtegnet tekstur; med et røft uttrykk som gir motstand – og arbeider gjerne med skisseaktige uttrykk hvor for eksempel det sorte er helt uten tegning. Mitt Nikon D100 gir ikke dårligere resultater nå, enn da det var nytt for en del år siden – tvert i mot – jeg kjenner kameraet bedre og vet hvordan det reagerer i ulike situasjoner.
- Utstyr er for meg kun et verktøy – et nødvendig onde som jeg må beherske, for så å glemme det - og i stedet konsentrere meg om selve uttrykket. Utover dette har jeg nærmest et ikke-forhold til utstyr. Jeg lar meg ikke storøyd forbløffe over årets nyeste modeller, og går heller ikke til sengs med kamerakataloger. Hvis man til enhver tid skal henge med på utstyrshysteriet, krever det både tid og økonomiske ressurser, og ikke minst krever det interesse. Det som er nytt i dag er utdatert i morgen; men det er bare i kraft av at man til enhver tid bruker det aller nyeste som referansepunkt. Det kan virke som om enkelte betrakter kameraet som selve målet; for meg er det kun et middel. Jeg tror det i dag er lett å komme inn i en sirkel, hvor man innbiller seg at bare man skaffer seg det nyeste utstyret, vil de gode bildene komme – og dermed har man hoppet på en karusell som det er vanskelig å komme seg av. Eirik Holmøyviks glimrende polaroidserie “Slik dei små ser det" kan stå som en motvekt til dette; en serie jeg svært gjerne skulle sett i bokform. Enkelt utstyr, enkel uttrykksform – men dog, så sterkt inntrykk de bildene gjør.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med?
- Det må bli et som viser lyn over bylandskap. Her synes jeg selv at jeg har fått frem den balansegangen jeg streber mot; bildet er såpass konkret at den kan sette i gang noe, samtidig som det er såpass grovt skissert at noe forblir ubesvart. Dessuten mener jeg det inneholder en viss dynamikk. Bildet ble fanget en uværskveld i Buenos Aires; jeg har aldri sett maken til lyn her i Norge (kanskje bortsett fra ved et par anledninger den siste måneden....), og jeg synes at jeg har fått frem den elektrisiteten som jeg opplevde der og da – bildet vibrerer, og vil ikke helt falle til ro.
Hvilke råd vil du gi til yngre fotografer som ønsker å utvikle seg?
- Vær modig. Ha tro på ditt eget uttrykk. Har du et spesielt interessefelt, så våg å konsentrere deg om det. Selv om nabokjerringa gjerne skulle hatt noen til å fotografere puddelen sin, så er det lov å si nei. Ikke bruk tiden på å forsøke å kopiere andre; forsøk heller å finne ut hva som er ditt eget uttrykk. Kopier har vi nok av.
-Det er nyttig å vite hva andre har gjort før deg, men unødvendig å la tanken på at “alt er gjort før" lamme deg. Lær nye teknikker etter hvert som det oppstår et konkret behov; du trenger ikke kunne alt før du kan begynne å leke med uttrykk. Jobb seriøst, men ikke gravalvorlig. Ikke glem at det skal være gøy – lek og eksperimentèr.
- Vær ydmyk overfor de som bruker av sin tid på å gi deg tilbakemeldinger, ikke kom i forsvarsposisjon. Tenk over tilbakemeldinger du får. Det er likevel lov å være fornøyd med et bilde som andre ikke ser noe spesielt ved.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Jeg er jevnlig inne på foto.no. Tidligere var det først og fremst på grunn av billedkritikken. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt noen interessante fotografer på billedkritikken som jeg svært gjerne følger med på – som har en tanke bak det de driver med og jobber seriøst. Problemet er at disse drukner fullstendig i alle de som ikke engang selv har et bevisst forhold til egne bilder. Da blir det meningsløst for andre å bruke tid på å gi tilbakemeldinger. Jeg synes det må være et minstekrav at man i alle fall selv ser en mening med egne bilder. Flere og flere av de fotografene jeg finner mest interessante forsvinner fra sidene, eller blir lite aktive.
- foto.no sin viktigste utfordring er å tiltrekke seg flere fotografer som vil noe med bildene sine. Det er selvsagt i siste instans ingen andre enn brukerne selv som kan gjøre billedkritikken attraktiv, men slik det er nå, er det uansett for få seriøse fotografer til at disse kan få til en endring på egen hånd. Det må gjøres noe med rammene.
- Når det er sagt, så har det på et annet område vært en svært positiv utvikling de siste månedene. Det er mye mer redaksjonelt stoff enn det var tidligere; det er godt skrevet og innholdet er interessant. Blant annet synes jeg det er en god idé med disse brukerportrettene. Bra jobba!
____________________________________
Wessel-Bergs hjemmeside:
http://www.mwb.no/
- Jeg begynte å fotografere i år 2000; egentlig ganske tilfeldig. Jeg startet med et APS-kamera. Det var da jeg et års tid etter for første gang fikk et digitalt kamera at det virkelig tok av. Fotograferingen ble mer leken, og jeg ble motivert av muligheten til å se et resultat med det samme. Det var trolldom. Jeg var bitt av basillen, i såpass alvorlig grad at jeg gjorde store justeringer også på andre områder i livet mitt - for å få mulighet til å utvikle meg raskt og konsentrere meg om fotograferingen. Blant annet begynte jeg å arbeide bare deltid, og fikk dermed også tid til fotografering. Det er jeg glad for. Man trenger tid for å lære, og for å finne sitt eget uttrykk. Jeg måtte hoppe av karusellen for å få mulighet til å utforske dette nyoppdagede uttrykksmiddelet. Jeg har alltid vært en skrivende person, og er glad i å leke med ord. Et bilde kan fortelle noe annet, på en annen måte. Med bilder synes jeg det mest spennende er å forsøke å fortelle det som ord ikke helt kan dekke – det som vanskelig lar seg beskrive verbalt – gjerne stemninger som er ambivalente, sammensatte og forgjengelige. Det som er midlertidig; det som ble fanget i forbifarten – det som nesten umerkelig kunne forsvunnet for alltid.
- Jeg er – med unntak av ett kurs – selvlært innenfor fotografi. Jeg bruker mye tid på fotografi – på nettet, jeg leser fotomagasiner, går på utstillinger og blar i fotobøker. Og dette kommer selvsagt i tillegg til all tiden som går med til selve fotograferingen, bildebehandling og forberedelse til utstilling. Jeg fotograferer like gjerne i gata der jeg bor, som i fremmede omgivelser - man trenger ikke reise langt for å finne de små situasjonene. Likevel må jeg innrømme at det blir mere bilder når jeg er ute og reiser. Det har med tid å gjøre – på reise kan tid være tid, klokka kan legges bort; finner jeg noe jeg har lyst til å jobbe med, så kan jeg holde på til tidlige morgentimer om så er. Da kan man gå i dybden, og gripe motivasjonen mens den er der. I tillegg er jo reiser fulle av nye inntrykk; man erfarer noe nytt og lærer, og det er motiverende for meg.
- Jeg liker å være i utvikling. Det gir et kick – jeg kjenner at jeg lever. Gi meg gjerne litt vind og vær - snøyføyke og dundrende regn, torden og lyn – det er fascinerende hvordan været skaper helt nye kulisser, og serverer deg motiver på sølvfat. Jeg tenker alltid matt papir når jeg fotograferer, og bruker utelukkende dette. Det gir en røffhet som jeg elsker. Jeg fotograferer for tiden bare i sort-hvitt; jeg synes farger lett fører oppmerksomheten bort fra det jeg egentlig ville vise. Dette har forandret seg litt underveis – i starten når jeg fotograferte, var det nettopp farger og fargekomposisjoner jeg festet meg ved i omgivelsene. Jeg tror sort-hvitt er mitt endelige uttrykk; men det er ikke noe prinsipp – slikt vet man aldri.
Hvordan vil du beskrive deg selv som fotograf?
- For å svare på dette må jeg si litt om tre ting: (1) hva som egentlig driver meg til å fotografere, (2) hvilke motivområder jeg liker spesielt godt å jobbe med og (3) om det å beskrive bilder med ord.
- Hva driver meg til å fotografere? Nysgjerrighet. Det er nok den viktigste drivkraften min. Et ønske om å se mer, kikke lenger bak i kulissene, betrakte nærmere. Observere. Få mer kunnskap og nye inntrykk – bli klokere, på ett vis. Å studere små menneskers bevegelser i et enormt vinterlandskap, eller snoke rundt i en sliten bakgård. Fotografi er en fantastisk uttrykksform, som jeg er glad for at jeg har oppdaget. Jeg liker å bli overrasket; dumpe borti noe uforutsett som kan fanges. For med utgangspunkt i virkeligheten er mulighetene uendelige – og overraskelsesmomentene ligger og venter på meg, bare jeg er i stand til å få øynene opp – og se. Det er utfordringen.
- Hvilke motivområder liker jeg best å arbeide med og hvorfor? I arbeid med det bevegelige er overraskelsesmomentet spesielt tilstedeværende, og det er nok noe av årsaken til at jeg elsker å jobbe med bevegelse. Mennesker jager hektisk fra sted til sted, et dyr i fullt firsprang, biltrafikk peser i et eksosfylt gatebilde, en danserinne utfolder seg – alt blir objekter i rom. Jeg kan planlegge i det uendelige, men i møtet med det bevegelige lar jeg meg alltid overraske. Og jeg kjenner iver, engasjement, spenning og ro. Og – samtidig – det lille snevet av uro – for jeg vet at jeg kan miste et godt motiv. Situasjonen må fanges umiddelbart – eller aldri. Akkurat dette motivet kommer ikke tilbake. Kanskje ved en senere anledning – ja – men ikke nøyaktig slik. Forgjengeligheten er brutal og motiverende på samme tid.
- Min motivjakt er ikke en søken etter ytre dramatikk – etter de voldsomme, rystende hendelsene. De små nyansene fascinerer meg mest. Øyeblikkene som skjuler seg mellom de store begivenhetene – en tangodansers hånd på partnerens rygg. To barn tar hverandres hender og vandrer – i et gedigent egyptisk ørkenlandskap. Det som skjer på vei til, på vei fra, litt før og litt etter – i pausene. De små nyansene som nesten ble oversett, som lett kunne blitt glemt – det er de som fascinerer meg mest.
- Når motivet skal fanges, ønsker jeg å frigjøre det fra den opprinnelige situasjonen. Innholdet blir mer allment, mer generelt – hvem, hva og hvor blir mindre viktig. Jeg fascineres av åpne fortellinger; de som kommer med et innspill, men gir betrakteren frihet til å velge veien videre. Fortellinger som kan oppleves ulikt fra dag til dag; fra individ til individ. Mer enn klare fortellinger som fortelles fra a til å, blir de antydninger. Som enkeltscener hentet fra en film. Scener som står på egne bein – løsrevet fra sin opprinnelse, løsrevet fra helheten.
- Til sist må jeg si noe om å beskrive bilder med ord. Det å si noe om bilder med ord er et paradoks for meg – selv om jeg gjør det nettopp her. Ord kan inspirere og konkretisere. Ord kan sette i gang tankerekker. Ord kan definere og forklare. Men ordet kan også låse oss, begrense vår evne til å assosiere, føre oss bort fra det vi først gjenkjente i et motiv. Til tross for at jeg alltid har elsket ordet som uttrykksform, jakter jeg på motiver som jeg vanskelig kan beskrive med ord. Jeg trekkes mot de ambivalente stemningene – der jeg ikke kan bestemme meg for om det er letthet eller dysterhet som dominerer. Der jeg ikke helt vet om jeg opplever ensomhet eller samhørighet som grunnleggende tone. Eller kanskje begge deler. Der jeg ikke finner de passende ordene. Det er disse motivene som lever lengst i mitt eget minne – det er disse motivene jeg kan hvile i. Et slags pusterom.
Kan du fortelle litt om hva og hvem som inspirerer deg som fotograf?
- Jeg elsker fotobøker – og de gir meg i grunnen mer enn utstillinger. De er skatter, og man får mulighet til å se bildene i sammenheng, og gjentatte ganger. Jeg liker å reise, og stort sett kommer jeg over en fotobok eller flere som jeg må drasse rundt på resten av reisen. I Amsterdam fant jeg en bok av den nederlandske fotografen Willem Diepraam, og i Buenos Aires endte jeg opp med “Madres E Hijas" av den argentinske fotografen Adriana Lestido, samt “Paris by Night" av Brassai – som inneholder bilder fra Paris' gater på 1930-tallet. I Glasgow fant jeg boka “Cowboy Kate & Other Stories" av Sam Haskins, utgitt første gang allerede i 1964. Forøvrig er jeg fascinert av Sarah Moons fotografier, og kan anbefale boka “Coincidences" - et mesterverk. Hvis jeg skal nevne norske fotobøker, vil jeg trekke fram Morten Andersens “Days of Night." Forøvrig har jeg stor sans for Margareth de Langes fotografier, blant mange andre. Jeg har i flere år samlet på “B & W Magazine" – hvor jeg ofte kan oppdage nye fotografer. Dette er et av de fotomagasinene jeg liker best; der er det vekt på bilder og presentasjon av fotografer; ikke så mye annet – og bladet har et velfungerende design som yter bildene rettferdighet.
- Når jeg reiser, har jeg det også med å dumpe borti interessante fotoutstillinger. I Kyoto, Japan, i desember i fjor, fikk jeg med meg en retrospektiv utstilling av en japansk fotograf som jeg ikke hadde noe forhold til fra før: Ihei Kimura – født og oppvokst i Tokyo (1901-1974). Dette var på Kahitsukan – Kyoto Museum of Contemporary Art. I Praha befant jeg meg plutselig utenfor Jan Saudek Gallery, og da jeg skulle se et slott i Praha var jeg så heldig at det var fotoutstilling med bilder av Vaclav Chochola (1923-2005) i hagen på slottet. Snakker om flaks. Dermed fikk jeg stiftet bekjentskap med bildene til en tsjekkisk fotograf som jeg heller ikke kjente til fra før. Utstillingen het “Night Walker", og tittelen er hentet fra et av hans bilder fra Praha fra 1949.
- Motivasjon kan jeg hente i fotobøker, tidsskrifter, utstillinger osv. Men kanskje vel så mye i musikk, maleri og rett slett i møtet med mennesker som er engasjert i noe. Jeg er glad i Munchs grafikk – kanskje ikke det mest originale valget til nordmann å være – men slik er det nå engang. Kun 2 arbeider har plass på veggen min hjemme, og det ene er Munchs litografi “Vampyr" (1895). I tillegg kan jeg nevne for eksempel “Badende gutter" av Munch; radering (1896). Jeg har en svær bok med arbeider av Munch som jeg fant i en bruktbutikk her i Norge for noen år siden. Teksten er utelukkende på japansk, så den gir ingen mening for meg, men likevel er boka fantastisk. Arbeidene er trykt på tykt kvalitetspapir, og meningen var at jeg skulle rive ut noen av dem og henge dem på veggen – men fordi boka er så flott som helhet får jeg meg ikke til å rive i den...
- Musikk er også inspirerende. Jeg kan hente inspirasjon hos alt fra Kari Bremnes'"Løsrivelse" - med tekster av nettopp Munch (og melodier av Ketil Bjørnstad), eller helt andre ting som Imperiet, David Bowie eller Kate Bush.
- Alt som når frem motiverer. Innenfor billedkunst og tekst foretrekker jeg nok det som antyder mer enn å forklare; det som er skisseaktig utført, fremfor det som er mer detaljert. -Det som fremstår som en forenklet versjon av virkeligheten; ikke for polert eller perfekt, men i en grovere form.
Hva ser du i et godt gatefotografi?
- Et godt gatefotografi gir meg en følelse av forgjengelighet – en følelse av at fotografen har passert umerkelig, og nærmest stjålet et øyeblikk. Jeg fornemmer en tidløshet i bildet, og liker også når det ikke er knyttet tett opp mot et konkret geografisk sted. Det uttrykker noe allment, noe generelt, og man kan legge sin egen historie inn i bildet. Jeg elsker byen som sådan, og et godt gatefotografi gjenspeiler noen av årsakene til dette – det skjer noe, det er bevegelse, utvikling, mangfold og en viss grad av uoversiktlighet.
Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønske å jobbe med i fremtiden?
- Denne helgen er det jo Fotografiets Dag i Horten. Der skal jeg stille ut i forbindelse med den juryerte utstillingen i Kulturparken Karljohansvern, Preus museum. Det gleder jeg meg til. Ellers er jeg opptatt av street-fotografering for tida – etter et lite avbrekk, liker jeg igjen å rusle gatelangs og nærmest se hva som dukker opp – det byr alltid på overraskelser og situasjoner man ikke kan forutse. Overraskelsesmomentet er viktig for meg – den dagen jeg ikke lenger lar meg overraske – i selve opptakssituasjonen, og når jeg åpner filene etterpå, så slutter jeg å fotografere. Jeg var nettopp i Tjekkia – reiste rundt i landet med tog, og da gikk jeg rundt noen sene nattetimer og spanet etter motiver. Det samme gjorde jeg i Tokyo i desember. Jeg har ennå ikke klart å ta det gatebildet jeg er på jakt etter; jeg har en vag idè om hvordan det skal være, men jeg trenger noe uforutsett som kan gi det det lille ekstra. Det er en slags jakt; kanskje finner jeg bildet i morgen; kanskje skjer det om ti år. På veien finner man alltid andre bilder.
- Ellers synes jeg det ville være gøy å arbeide mer med illustrasjon - av bøker og av cd-cover i framtida - det ville være spennende.
- Jeg har en del bilder på lager som jeg har som mål i stille ut i 2009. Bildene er ganske klare, men jeg har ikke begynt å tenke på noe eksakt utstillingssted ennå. Forøvrig har jeg med tiden lyst til å få gitt ut en fotobok; det hadde vært fantastisk å få samlet en del bilder mellom to permer.
Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med et konkret fotoprosjekt?
- Jeg arbeider med noen prosjekter som går over lang tid – men disse vil jeg heller kalle interesseområder. Her kan jeg nevne gatefotografi som eksempel. Jeg starter som oftest med en grunnstemning jeg ønsker å formidle. Denne grunnstemningen kan være inspirert av for eksempel musikk, film, opplevelser – egentlig hva som helst. Eller bare en sinnstilstand. Så går jeg ut på skattejakt; tar av skylappene og prøver å være åpen for det jeg måtte møte på i omgivelsene.
- Når det gjelder de mer konkrete prosjektene, så planlegger jeg en del på forhånd. Eller kanskje er det riktigere å kalle det å forberede seg. Man ser for seg hva slags uttrykksform man ønsker, og så oppsøker man gjerne et egnet sted. Da bruker jeg gjerne en god del tid før jeg begynner å fotografere: Jeg kjenner på stemningen, på hva som en grunnstemningen, hva som særpreger situasjonen eller stedet for meg. De første bildene jeg tar blir gjerne litt kjedelige – jeg gjør meg ferdig med de “obligatoriske", safe bildene. Dette er gjerne bilder jeg sletter etterpå – men det er min måte å jobbe meg inn i motivet på. Så begynner moroa - jeg føler meg fri til å ta mer eksperimentelle bilder, hvor man risikerer at det blir dårlig, men hvis det blir vellykket kan det til gjengjeld fungere mye bedre enn standardbildene. Stort sett er det disse bildene jeg ender opp med. Så kommer jeg over i en fase hvor jeg merker at jeg har gjort meg ferdig, og bildene blir litt kjedeligere igjen; da gir jeg meg.
- Generelt arrangerer jeg bilder svært sjelden; for meg ligger moroa i å forsøke å være åpen for det som oppstår der og da – glemme det jeg eventuelt har tenkt ut på forhånd, og fotografere med magen. Hodet må være med, slik at det tekniske blir som ønsket, men det hjelper ikke hvis ikke magen er med – man må ville si noe med bildet; ikke bare fotografere robotaktig. Jeg fotograferer på en intuitiv måte, og tar relativt mange bilder når jeg jobber meg inn i motivet. Også i denne sammenhengen ser jeg fordelene ved å fotografere digitalt – man trenger ikke tenke på antallet bilder man ender opp med, og sitter igjen med store mengder råmateriale, som man så kan fråtse i. Det morsomste synes jeg er hvis man ender opp med helt andre bilder enn jeg hadde forestilt meg på forhånd – fordi jeg klarte å konsentrere meg om de sjansene som oppsto der og da, uten å henge meg opp i hva jeg hadde tenkt. Da er vi igjen inne på overraskelsesmomentet. Å fotografere handler for meg i stor grad om å evne å gi faen – i hverdagens trivialiteter – og åpne opp og være til stede der og da.
Kan du si litt om hva det digitale fotografiet betyr for deg?
- Jeg husker første gang jeg prøvde et digitalt kamera. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk – syntes det virket for fancy på en eller annen måte. Men jeg ble positivt overrasket, og visste nesten umiddelbart at dette var noe for meg. Selv om mange mørkeromsentusiaster sier det motsatte, opplever jeg at jeg får stor nærhet til prosessen når jeg bruker digitalkamera. Veien fra idè til bilde blir kortere i tid, og det synes jeg er tilfredsstillende og motiverende. Selvsagt er det ikke et helt ferdig bilde man ser når man åpner filene, men man ser faktisk noe, og man kan umiddelbart begynne å velge ut bilder og bearbeide de man velger. Jeg bearbeider svært lite – det er stort sett begrenset til beskjæring, samt å justere nivåene og tonene. Dette er ikke noe prinsipp; jeg er villig til å bearbeide bildet så mye som må til for å skape det ønskede uttrykket – men det er bare ikke så mye som skal til for å oppnå det jeg ønsker.
Kan du fortelle om ditt forhold til fotoutstyr?
- Uttrykk og utstyr henger helt klart sammen – ulike ønskede sluttprodukter stiller ulike krav til utstyr. For meg personlig har det liten hensikt å henge med på det nyeste av det nye til enhver tid, mens for en som arbeider med andre uttrykksmåter kan små teknologiske forbedringer gi helt nye muligheter til å skape ønsket sluttresultat. Jeg tilstreber gjerne et resultat med en grovtegnet tekstur; med et røft uttrykk som gir motstand – og arbeider gjerne med skisseaktige uttrykk hvor for eksempel det sorte er helt uten tegning. Mitt Nikon D100 gir ikke dårligere resultater nå, enn da det var nytt for en del år siden – tvert i mot – jeg kjenner kameraet bedre og vet hvordan det reagerer i ulike situasjoner.
- Utstyr er for meg kun et verktøy – et nødvendig onde som jeg må beherske, for så å glemme det - og i stedet konsentrere meg om selve uttrykket. Utover dette har jeg nærmest et ikke-forhold til utstyr. Jeg lar meg ikke storøyd forbløffe over årets nyeste modeller, og går heller ikke til sengs med kamerakataloger. Hvis man til enhver tid skal henge med på utstyrshysteriet, krever det både tid og økonomiske ressurser, og ikke minst krever det interesse. Det som er nytt i dag er utdatert i morgen; men det er bare i kraft av at man til enhver tid bruker det aller nyeste som referansepunkt. Det kan virke som om enkelte betrakter kameraet som selve målet; for meg er det kun et middel. Jeg tror det i dag er lett å komme inn i en sirkel, hvor man innbiller seg at bare man skaffer seg det nyeste utstyret, vil de gode bildene komme – og dermed har man hoppet på en karusell som det er vanskelig å komme seg av. Eirik Holmøyviks glimrende polaroidserie “Slik dei små ser det" kan stå som en motvekt til dette; en serie jeg svært gjerne skulle sett i bokform. Enkelt utstyr, enkel uttrykksform – men dog, så sterkt inntrykk de bildene gjør.
Har du et bilde du har tatt som du er spesielt godt fornøyd med?
- Det må bli et som viser lyn over bylandskap. Her synes jeg selv at jeg har fått frem den balansegangen jeg streber mot; bildet er såpass konkret at den kan sette i gang noe, samtidig som det er såpass grovt skissert at noe forblir ubesvart. Dessuten mener jeg det inneholder en viss dynamikk. Bildet ble fanget en uværskveld i Buenos Aires; jeg har aldri sett maken til lyn her i Norge (kanskje bortsett fra ved et par anledninger den siste måneden....), og jeg synes at jeg har fått frem den elektrisiteten som jeg opplevde der og da – bildet vibrerer, og vil ikke helt falle til ro.
Hvilke råd vil du gi til yngre fotografer som ønsker å utvikle seg?
- Vær modig. Ha tro på ditt eget uttrykk. Har du et spesielt interessefelt, så våg å konsentrere deg om det. Selv om nabokjerringa gjerne skulle hatt noen til å fotografere puddelen sin, så er det lov å si nei. Ikke bruk tiden på å forsøke å kopiere andre; forsøk heller å finne ut hva som er ditt eget uttrykk. Kopier har vi nok av.
-Det er nyttig å vite hva andre har gjort før deg, men unødvendig å la tanken på at “alt er gjort før" lamme deg. Lær nye teknikker etter hvert som det oppstår et konkret behov; du trenger ikke kunne alt før du kan begynne å leke med uttrykk. Jobb seriøst, men ikke gravalvorlig. Ikke glem at det skal være gøy – lek og eksperimentèr.
- Vær ydmyk overfor de som bruker av sin tid på å gi deg tilbakemeldinger, ikke kom i forsvarsposisjon. Tenk over tilbakemeldinger du får. Det er likevel lov å være fornøyd med et bilde som andre ikke ser noe spesielt ved.
Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden?
- Jeg er jevnlig inne på foto.no. Tidligere var det først og fremst på grunn av billedkritikken. Slik er det ikke lenger. Det finnes fortsatt noen interessante fotografer på billedkritikken som jeg svært gjerne følger med på – som har en tanke bak det de driver med og jobber seriøst. Problemet er at disse drukner fullstendig i alle de som ikke engang selv har et bevisst forhold til egne bilder. Da blir det meningsløst for andre å bruke tid på å gi tilbakemeldinger. Jeg synes det må være et minstekrav at man i alle fall selv ser en mening med egne bilder. Flere og flere av de fotografene jeg finner mest interessante forsvinner fra sidene, eller blir lite aktive.
- foto.no sin viktigste utfordring er å tiltrekke seg flere fotografer som vil noe med bildene sine. Det er selvsagt i siste instans ingen andre enn brukerne selv som kan gjøre billedkritikken attraktiv, men slik det er nå, er det uansett for få seriøse fotografer til at disse kan få til en endring på egen hånd. Det må gjøres noe med rammene.
- Når det er sagt, så har det på et annet område vært en svært positiv utvikling de siste månedene. Det er mye mer redaksjonelt stoff enn det var tidligere; det er godt skrevet og innholdet er interessant. Blant annet synes jeg det er en god idé med disse brukerportrettene. Bra jobba!
____________________________________
Wessel-Bergs hjemmeside:
http://www.mwb.no/
Vinter 1
Merete Wessel-Berg
Vinter 2
Merete Wessel-Berg
Vinter 3
Merete Wessel-Berg
Uten tittel 1
Merete Wessel-Berg
