Trenger vi to fototidsskrifter i Norge?

Du må betale nærmere 800 kroner i året for å abonnere på begge tidsskriftene. Det koster leverandørene av fotomateriell store summer å profilere de samme merkenavnene i begge fora - for å nå ut til veldig mange av de samme leserne. Selv om de ikke vil si det høyt, har flere av Norsk Fotografisk Tidsskrifts annonsører betraktet disse omkostningene mer som et støttetiltak enn som regningssvarende markedsføring - man har sett seg «nødt» til å bidra til tidsskriftets eksistens for å holde seg inne med fagfotografene som viktig kjøpergruppe. Norges Fotografforbund og Norske Fagfotografers Fond betaler de utgiftene som ikke dekkes inn av annonse- og abonnementsinntekter. Uten driftstilskudd i ulike former (fotografforbundet betaler blant annet kollektivt abonnement for alle sine medlemmer), ville Norsk Fotografisk Tidsskrift gått inn. Teknisk sett går hvert eneste nummer med underskudd, mens Fotografi drives som et rent forretningsmessig foretak uten økonomisk støtte av noe slag.

Annonsørenes pengepott blir ikke nødvendigvis større fordi det er to tidsskrifter som «sloss» om de samme annonsekronene, det blir bare mindre på hver. I dårlige tider hvor tidsskriftenes annonseinntekter minker, vil kvaliteten være truet fordi mulighetene til å produsere et profesjonelt tidsskrift svekkes. I værste fall kan ett eller begge tidsskriftene oppleve stadige restruktureringer eller redaktør- og eierskifter, eller rett og slett gå inn.

Norges Fotografforbund står selvfølgelig fritt til å sponse sitt eget tidsskrift så mye de vil. Vi lever i et fritt land hvor hvem som helst kan betale hvor mye det måtte være for at hva som helst som ikke lønner seg, skal få eksistere. Det faktum at vi har flere tidsskrifter, bidrar naturligvis også til en rikere bladflora.

Det jeg synes er rart er at Norges Fotografforbund ikke setter spørsmålstegn ved sin ressursbruk. Mye av stoffet i Norsk Fotografisk Tidsskrift kunne like gjerne vært presentert i Fotografi (og omvendt). Mer ulik er nemlig ikke den redaksjonelle profilen. Dette vet jeg, fordi jeg har vært tilknyttet begge tidsskriftene. Jeg erfarte etter hvert at det ble vanskelig å velge hvilket tidsskrift jeg skulle presentere nye artikkelidéer for. Følgende idé har jeg forøvrig lansert for redaktørene i begge de to tidsskriftene: La oss trekke inn nødvendig ekspertise og teste samtlige digitale kameraer og bakstykker på markedet, fra semiprofesjonelle kompaktkameraer til profesjonelle bakstykker i hundretusenkronerklassen, og presentere resultatene i en grundig og omfattende artikkel. Begge har svart nei, ikke fordi prosjektet er uinteressant, men fordi de alene ikke har råd. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at en slik utprøving hadde vært meget interessant for enhver fotograf. Alle lurer jo på hvilket digitalkamera som yter mest for pengene, om Canon D30 gir skarpere bilder enn Nikon D1, om Phase One slår Sinar osv.

Selv om jeg nå har valgt å skrive kun for Fotografi, er det fotografisk fagstoff og intervjuer som er min styrke. Norsk Fotografisk Tidsskrift ønsket derfor at jeg kunne fortsette å skrive for dem, men de betaler for dårlig. Fotografi har på sin side ønsket å knytte til seg Per Torgersen, som skriver utstillingsomtaler for Norsk Fotografisk Tidsskrift (Torgersen har valgt å bli lojalt hos sin oppdragsgiver som hele tiden har gitt hans til tider skarpe penn spalteplass da ingen andre ville).

Når de samme artiklene stort sett passer i begge tidsskriftene, når begge redaktørene ønsker å knytte til seg noen av de mest markerte medarbeiderne, når to blader tilsammen kunne bære byrden ved å produsere dyrt, men viktig stoff og når annonsørene ønsker ett organ, da synes den opplagte løsningen å være å slå de to tidsskriftene sammen til ett. Navnet på det nye tidsskriftet må være «Fotografi». Norges Fotografforbund må få sine behov ivaretatt i det nye tidsskriftet. Den rene amatøren må finne seg i at «Fotografi» også inneholder spesialisert fagstoff som enten ikke interesserer dem eller går over hodene deres, mens fagfotografen må svelge fire sider med Blinkskudd og tester av amatørkameraer. Alt stoff kan ikke interessere alle leserne like mye (det gjør det heller ikke i dag). Det rene foreningsstoffet som i dag publiseres i Norsk Fotografisk Tidsskrift, kunne fotografforbundet legge ut på internett-sidene sine. Det er bare tull å bruke kunsttrykkpapir for å fortelle at det har vært laugsmøte i Stryn.