Min egen historie med Olympus startet midt på 70-tallet da jeg som student fikk interesse for fotografering. Studielånet rakk imidlertid kun til et av Olympus sine kompakte rammesøkerkameraer. Men da jeg høsten 1978 fikk min første lønning, ble pengene sporenstreks brukt på et nytt Olympus OM-2.
I kapittelet "Kamera" er alle de 9 klassiske OM-modellene presentert på løpende bånd, både for å vise likheter og ulikheter, samtidig som utviklingen av de tekniske aspektene ved OM-systemet er kortfattet beskrevet. I kapittelet "Optikk" beskriver og gjennomgår jeg (med noen få unntak) de fleste objektivene fra og med 24mm til og med 200mm for å gi et innblikk i den fascinerende Zuiko-filosofien.
I kapittelet "I bruk" beskriver jeg noen av mine egne erfaringer med OM. Der har jeg tatt med ulike eksempler på bruk, bearbeiding og preservering av analoge opptak.
Men først passer det å starte med en liten historisk introduksjon. Her setter jeg også OM-systemet opp mot noen moderne kameraer jeg har erfaring med for å tydeliggjøre hvilken designfilosofi og kamerateknisk tankegang som ligger bak utviklingen av OM-systemet. Forhåpentligvis har artikkelen også relevans for dem som ønsker å gjøre seg kjent med dette utgåtte kamerasystemet for første gang.
Når OM-systemet kommer, representerer det en ny tilnærming til fotografering med 35mm SLR (Single Lens Reflex) fordi OM-systemet klarer å kombinere det beste fra rammesøkerkameraet med det beste fra SLR. Før OM-1 blir lansert er speilreflekskameraene store, tunge og støyende, og det er antakelig ikke mulig i dag å forestille seg det inntrykket introduksjonen av Olympus OM-1 har på kameramarkedet når det kommer i 1973. Dette lille, men robuste kameraet veier beskjedne 510g og er kun 2/3 så stor som de øvrige, samtidige SLR, som dermed virker både overvektige og unødvendig store.
Olympus presenterer først sitt nye kamera under (det for mange familiære) navnet M-1. Protester fra Leica gjør imidlertid at det blir omdøpt til OM-1 kort tid etter det kommer i salg på vårparten 1973. OM-1 er et helmekanisk kamera og i forhold til Nikon sine F-modeller (som i 1972 er noe nær enerådende som SLR) er det både overraskende kompakt og forbausende lett. Selv om selve kamerakroppen er mindre enn øvrige kameraer på samme tid, er de mest brukte komponentene som innstillingsringen for lukkerhastighet og filmspolingshendelen godt plassert og fysisk minst like store som hos konkurrentene. OM-systemet får raskt stor oppmerksomhet og anerkjennelse for å være det minste og letteste 35mm SLR. Det er faktisk så banebrytende at det påvirker og endrer retningen på utviklingen i SLR-industrien og er med (god margin) verdens minste SLR, inntil Pentax tar opp tråden tre-fire år seinere med sin anerkjente M-serie.
Enkelte utgaver av mattskiven er grov og gjør at noe av kontrastene reduseres, men for meg oppveies dette i bøtter og spann ved at det sammen med søkerbildets røslige størrelse gir en suveren fokuskontroll. Jeg liker også veldig godt søkerens splittbilde som betyr at jeg hurtig kan plassere fokusplanet millimeterpresist, selv i nokså mørke omgivelser.
Å bruke OM-1-søkeren er derfor for meg ulikt alt annet innen (D)SLR. Når jeg ser inn i OM-søkeren er det som om motivet kommer mot meg, både fordi størrelsen på selve søkerbildet er så overveldende stort og fordi den sorte rammen rundt søkerbildet dermed nesten forsvinner.
Canon 5D er det mest kompakte DSLR med samme 24x36mm opptaksformat som OM-systemet, likevel er det nesten skremmende å se hvor stor forskjell det er i fysisk størrelse i forhold til OM-1. På tross av at det er over 30 års aldersforskjell virker dessuten den betjeningsmessige layouten til 5D betydelig mer klumpete og tilfeldig enn OM-1 sin. Selv noe så hverdagslig som å stille ISO utføres både raskere og enklere på OM-1 enn på 5D. Jeg må innrømme at jeg stadig savner den enkle og intuitive OM-betjeningen når jeg bruker digitale speilreflekskameraer, og jeg blir aldri fortrolig med at jeg både må gjøre valg i menyen og dreie på et hjul som sitter på kamerakroppen for å stille inn ønsket blender på Canon-objektivet. Selv om dette er en vanlig praksis synes jeg det er unødvendig tungvint og usedvanlig ulogisk. Snakk om tilbakeskritt ...
Sett fra siden virker det nesten som om OM-1 er et miniatyrkamera i forhold til 5D, selv om de har opptaksformatet felles. Olympus gjør imidlertid ikke kameraet lite for at kameraet skal være lite i seg selv, og den kompakte utførelsen er derfor ikke et resultat av miniatyrisering. Den oppnås gjennom rasjonelle løsninger, gjennomtenkt design, bruk av sofistikerte materialer og rasjonell utnytting av avanserte konstruksjons-, bygge- og monteringsteknikker.
Det mest overraskende er at på tross av OM-1 sitt ubetydelige pentaprismeoppbygg, og 5D sitt svulmende ditto, har OM-1 et søkerbilde som er betydelig større enn søkerbildet i 5D. Søkerbildet i OM-1 er så stort at det dekker det meste av synsfeltet når jeg setter øyet til okularet. Dette gir en ganske unik "å være del av motivet"-følelse som jeg ikke får med 5D. Denne opplevelsen av nærhet gjør at jeg uvilkårlig trekkes ennå nærmere motivet og resultatet er ofte et tettere standpunkt og et mer intenst utsnitt nå jeg bruker OM-1 enn når jeg bruker 5D.
Jeg synes faktisk det er besynderlig at Olympus ikke har grepet fatt i den velutviklede tankegangen og den dyptpløyende designfilosofien bak eget OM-konseptet, og implementerer det i et kompakt, men likevel fullblods digitalt SLR.
Skråblikk Olympus E-30
Skråblikk Olympus E-P1
Skråblikk Canon 5D II
_________________________________________________________________________________________
- Olympus OM-1: Et utvalg tekniske spesifikasjoner:
- Opptaksformat: 36,0x24,0 mm
- Filmtype: 35mm negativ sort/hvitt film, negativ fargefilm, dias
- Søkerforstørrelse: 0,92x
- Søkerdekning: 97%
- Serieopptak: inntil 5,0 bps (bilder pr. sekund) med motorfremtrekk (ekstrautstyr)
- Vekt: ca. 510 g inkl. batteri
- Ytre mål: b=136mm , h=83mm , d=50mm