Skrevet av Maria LundbergStanmeyers bilde av afrikanske migranter i den afrikanske republikken Djibouti viser en gruppe menn som står på en strand på kveldstid med smarttelefoner i været, strukket opp mot en fullmåne.
Motivmessig er dette et uvanlig vinnerbilde i World Press Photo-sammenheng. Sammenlignet med mange vinnerbilder som har vært klassiske nyhetsbilder, er dette et abstrakt, poetisk og symboltungt fotografi som ikke først og fremst leder tanken til et klassisk nyhetsoppslag. Temamessig må bildet likevel absolutt sies å være innenfor det tradisjonelle nyhetsbildet; migrasjon er et globalt tema og en like global utfordring. Juryen har forklart at bildet opprinnelig var med i en serie som i en tidligere runde ble eliminert fra konkurransen fordi den som helhet ikke ble funnet god nok. Like fullt kom altså juryen tilbake til dette ene bildet, og valgte det til sist som årets beste nyhetsbilde fra 2013.
Nå når verdens beste pressebilde for 2013 er offentliggjort, er det mye positivt som kan løftes frem ved årets vinner. Det er formsterkt, det er stilistisk flott, det er teknisk plettfritt, det er poetisk, symbolsk og samtidig litt mystisk. Da bildet ble offentliggjort, befant jeg meg i København i et selskap med en overvekt av erfarne mediefolk. Ingen av oss fikk umiddelbart grep på bildet. Det er et motiv som trenger tid, det synker inn litt etter litt. Det vokser etter hvert. Det er et bilde som isolert sett står støtt for seg selv, som et godt fotografi, skjønt det gir ingen umiddelbar forståelse av hva som foregår i bildet. Som World Press-vinner er det derfor et bilde som krever at man kjenner konteksten for at det virkelig skal gi full mening som nyhetsbilde. Det er uten tvil et godt bilde men er det virkelig det viktigste og beste nyhetsbildet totalt sett som ble tatt i året som gikk? Jeg er i tvil. Årsaken til min tvil er som følger:
For majoriteten som befolker vårherres klinkekule, er gresset veldig mye grønnere de fleste andre steder enn der de er født. Den afrikanske republikken Djibouti ligger ytterst ute på det afrikanske hornet, med Somalia, Etiopia og Eritrea som nærmeste naboer. Migranter, eller økonomiske flyktninger, det vil si mennesker som (mer eller mindre frivillig, alt etter hvordan man ser det) flytter på seg for å søke bedre økonomiske levevilkår, er ikke et nytt fenomen. Når vi vet hvilke enorme sosiopolitiske og økonomiske problemer som i årevis har herjet de tre nabolandene, er det ikke rart at Djibouti er afrikas kanskje mest attraktive migrasjonsmål for kontinentets migranter.
Djibouti ligger ved porten til Rødehavet som kontrollerer trafikken til Det Indiske Hav, og er dermed en knutepunktshavn for internasjonal skipstrafikk og handel. Flere andre land har fått etablere militære baser i det lille landet, ikke minst USA som har sin Camp Lemonnier her. Bare noen få nautiske mil unna, nærmest på andre siden av en liten pytt som skiller de to kontinentene, ligger Jemen. Alt ligger dermed til rette for at Djobouti skal kunne ha en magneteffekt på afrikanske migranter. Og dét har det.
Over tretti tusen migranter kommer årlig til havnebyen Oboc via hovedstaden Djiboutiville. De fleste kommer ulovlig i regi av menneskesmuglere som tar seg godt betalt for å vifte med drømmen om et bedre liv foran nesen på folk. To hundre dollar er gjerne prisen for reisen til det forgjettede land fra Etiopia, Eritrea eller Somalia. Flesteparten av de som tar den illegale risikoen på jakt etter bedre kår er unge menn mellom atten og tretti år. Årlig er det katastrofer der mennesker omkommer av sult, tørst, i forlis eller ved andre ulykker grunnet uforsvarlige forhold i forbindelse med transporten fra hjemlandet til Djibouti.
Djibouti er et land som lever av å sørve sine internasjonale handelspartnere. Drømmen om et bedre liv driver afrikanske lykkejegere til landet. Mange får arbeid og slår seg ned, mens andre bruker stedet som en transittdestinasjon før ferden går videre, som oftest til Europa. Målet er for de fleste å få jobb i Saudi-Arabia.
Årets World Press-vinner viser oss mannlige migranter på en strand som rekker smarttelefonene sine i været mot månen. Det vi får forklart om dette bildet av den erfarne nyhetsfotografen John Stanmeyer, er at mennene på bildet gjør dette i håp om å fange opp nettverkssignaler fra nabolandet Somalia, slik at de kan kommunisere ut til verden.
De symbolske lagene i dette bildet er selvsagt både mange og tunge. Migrantenes skjebne har alltid vært gjenstand for myter og symbolsterke fortellinger. Å søke lykken et annet sted har sin pris. Selv ikke nåtidens trådløse migrasjonstid, med smarttelefoner i lomma også hos afrikanske arbeidsutvandrere, er fri for savn, lengsler, drømmer og håp, og som i andre migrasjonsfortellinger finner også disse mennene entrepenørske løsninger for å kunne kommunisere hjem. Som et case er situasjonen som bildet beskriver en opplagt antropologisk studie. Som reklame for en nettverksoperatør eller en smarttelefonprodusent er bildet rene ønskereklamen. En like opplagt vinner av tittelen verdens beste nyhetsbilde er det i mine øyne imidlertid ikke.
Fordi? Fordi jeg for det første synes bildet forteller for lite om det som er den hårreisende historien bak det. For det andre mener jeg at bildet legger et romantiserende slør over den brutale virkeligheten som er konteksten. Den enorme mengden illegale migranter som risikerer livet i håp om å komme seg over til Europa, bakmennene som skruppelløst håver inn dollar på kriminell menneskehandel, like skruppelløse kommersielle multiaktører som utnytter migrantenes rettsløse situasjon, partnere (stort sett kvinner) og barn som sitter tilbake der hjemme, forlatt og overgitt; - det er en uoverskuelig pøl av håpløshet, det hele. Jeg skulle ønske at bildet hadde fortalt oss mer om nettopp denne håpløsheten - om pølen som dette måneskinnet lyser over.
Kanskje er det nettopp noe med å bringe inn håpet i en slik sammenheng, som kan forsterke argumentet for å velge nettopp dette bildet til årets beste pressebilde. Men for meg holder heller ikke dét argumentet. Jeg synes ikke bildet yter konteksten rettferdighet. Jeg krever mer av et bilde som skal representere årets viktigste nyhetsfortelling fra den store verden. Fullmåne, strand, natt og noen lysende hender strukket opp i været. Det er symboltungt, javisst - men det er også (dessverre) romantiserende og mytifiserende. Er det engasjerende i forhold til å få oss til å tenke på skjebnene som ligger bak? Vil det mobilisere til humanitær aktivisme? Er det innsiktsbringende i forhold til den pølen av politisk og økonomisk bedervethet som disse migrantene navigerer i? Jeg mener helt klart nei.
Derfor gir dette bildet meg en ekkel smak i munnen, jo mer jeg ser på det samtidig som det uten tvil ER et GODT bilde. Isolert sett. Men nyhetsbilder er ikke isolerte. De skal forstås i en sammenheng. Spesielt verdens beste nyhetsbilde. Derfor skal nyhetsbilder vurderes etter andre kriterier enn kunstfoto (som i motsetning til nyhetsbildet er fritatt for kravet om politisk, samfunnsmessig aktualitet og etikk). Som en rettesnor for det å vurdere nyhetsbilder bør vi (som David Levi Strauss så klokt har påpekt) alltid ha i hu: Hvem og hva er dette bildet tatt for, og til hvilket bruk? Hvem kan tenkes å komme til å profittere på bildet, det være seg symbolsk, politisk eller økonomisk? Etikken kommer som kjent ikke med kameraet eller eksponeringen, men med den som eksponerer. Dette var utgangspunktet for debatten rundt Jodi Biebers bilde av Bibi Aisha som vant World Press Photo i 2011. Det bør være utgangspunktet også denne gangen, som det alltid bør være det.
Nesten seks tusen fotografer fra i alt hundre og trettito land, i underkant av hundre tusen bilder - det var omfanget på årets konkurranse. Mange med meg hadde på forhånd holdt en knapp på Taslima Akhters bilde av det unge paret som blir funnet omkommet i ruinene av tekstilfabrikken på Rana Plaza i Dhaka, Bangladesh, som en av favorittene. Bildet endte opp med en tredjeplass for enkeltbilder i nyhetskategorien.
Tylor Hicks sitt bilde fra massakren på Westgate Mall i Nairobi, Kenya, som viser en mor med barn i skjul for terrorister i et luksuriøst kjøpesenter, var en annen jeg hadde blinka ut som en mulig vinner. Bildet og serien det er en del av fikk andrepris for reportasjer i kategorien for Aktuelle Nyheter.
Jeg synes dette året kom med overraskende ulike sterke portretter. Blant disse er Peter van Agtmael sitt portrett av den amerikanske soldaten Bobby, Bren Stirton sitt portrett av indiske albinobarn og Andrea Bruce med bildet av sørgende syrere.
Quinn Rooney sin dokumentar om svømmere som fikk tredjeprisen i kategorien Sport Action er ulikt noe annet jeg tidligere har sett i World Press-sammenheng, og er rett og slett en fantastisk serie med ikoniske enkeltbilder.
Svenske Peter Holgersson har laget et sterkt og inderlig portrett av den svenske friidrettsutøveren Nadja Casadei og hennes erfaring med kreftsykdom. Sykdommens invaderende, utmattende vesen blir så ekstra tydelig for oss når den rammer en verdensatlet.
Norgesbaserte Marcus Bleasdale i billedbyrået VII tok med sin serie om hvalfangere i Lofoten en tredjeplass i kateogorien Samtidsnyheter.
Årets samlede vinnerportefølje i World Press Photo utgjør totalt sett en mangefasettert og verdig samling bilder fra året som gikk i fjor. Jeg synes den gjennomgående viser modige, engasjerte, kontekstualiserende, nyskapende og etisk rakryggede fotografer (med unntak av Sara Lewkowicz dokumentar om familievold som jeg vurderer som helt på grensen av etisk forsvarlig, noe jeg vil komme tilbake til i en annen sammenheng). Årets vinnere i World Press Photo viser oss de bildene vi trenger å se for å forstå nettopp hvorfor pressefotografene som jobber der ute i felten for å få bilder av hva som skjer ut til en hel verden, gjør en så enormt viktig innsats for oss alle.
Derfor er min skuffelse over årets største vinner desto større. Ikke fordi det ikke er et svært godt og nyskapende bilde isolert sett, eller fordi et ikke så hardbarket, tradisjonelt bilde ikke skal kunne kvalifisere seg til å vinne denne konkurransen. Min skuffelse henger på det faktum at, årets utropte beste nyhetsbilde er veiet kontektsløst, og derfor funnet tungt nok i en sammenheng hvor nettopp konteksten er viktig, nemlig den bakenforliggende fortellingen, og hvor denne konteksten er helt utydelig i selve bildet. Det som står tilbake, er en poetisk, særegen, vakker, og velkomponert men - dessverre - tannløs abstraksjon. Om tanken bak World Press Photo er at kåringen av årets beste nyhetsbilde skal fungere som et kompass i forhold til hvilke bilder vi mener er viktige og gode nyhetsbilder, og hva fotojournalistikken skal navigere etter, mener jeg at kompassnåla denne gangen har snurra villfarent.
Av måneskinn gror det ingenting, skrev Torborg Nedreaas i sin roman fra 1947 om livsvilkårene for norske kvinnelige fabrikkarbeidere, som på den tiden ikke var spesielt oppløftende. Analogien til de signalsøkende migrantene på stranden under månen i Djibou er mange. Heller ikke Stanmeyers måneskinn bærer bud om lysere tider for de mange illegale immigrantene på Afrikas Horn. Det gir heller ikke håp for en fotojournalistikk som setter kontekst og journalistisk formidling foran form - altså journalistikk foran estetikk. Jeg håper derfor kompassnåla snurrer tilbake mer i retning av førstnevnte faktorer for neste års jury.
Motivmessig er dette et uvanlig vinnerbilde i World Press Photo-sammenheng. Sammenlignet med mange vinnerbilder som har vært klassiske nyhetsbilder, er dette et abstrakt, poetisk og symboltungt fotografi som ikke først og fremst leder tanken til et klassisk nyhetsoppslag. Temamessig må bildet likevel absolutt sies å være innenfor det tradisjonelle nyhetsbildet; migrasjon er et globalt tema og en like global utfordring. Juryen har forklart at bildet opprinnelig var med i en serie som i en tidligere runde ble eliminert fra konkurransen fordi den som helhet ikke ble funnet god nok. Like fullt kom altså juryen tilbake til dette ene bildet, og valgte det til sist som årets beste nyhetsbilde fra 2013.
Nå når verdens beste pressebilde for 2013 er offentliggjort, er det mye positivt som kan løftes frem ved årets vinner. Det er formsterkt, det er stilistisk flott, det er teknisk plettfritt, det er poetisk, symbolsk og samtidig litt mystisk. Da bildet ble offentliggjort, befant jeg meg i København i et selskap med en overvekt av erfarne mediefolk. Ingen av oss fikk umiddelbart grep på bildet. Det er et motiv som trenger tid, det synker inn litt etter litt. Det vokser etter hvert. Det er et bilde som isolert sett står støtt for seg selv, som et godt fotografi, skjønt det gir ingen umiddelbar forståelse av hva som foregår i bildet. Som World Press-vinner er det derfor et bilde som krever at man kjenner konteksten for at det virkelig skal gi full mening som nyhetsbilde. Det er uten tvil et godt bilde men er det virkelig det viktigste og beste nyhetsbildet totalt sett som ble tatt i året som gikk? Jeg er i tvil. Årsaken til min tvil er som følger:
For majoriteten som befolker vårherres klinkekule, er gresset veldig mye grønnere de fleste andre steder enn der de er født. Den afrikanske republikken Djibouti ligger ytterst ute på det afrikanske hornet, med Somalia, Etiopia og Eritrea som nærmeste naboer. Migranter, eller økonomiske flyktninger, det vil si mennesker som (mer eller mindre frivillig, alt etter hvordan man ser det) flytter på seg for å søke bedre økonomiske levevilkår, er ikke et nytt fenomen. Når vi vet hvilke enorme sosiopolitiske og økonomiske problemer som i årevis har herjet de tre nabolandene, er det ikke rart at Djibouti er afrikas kanskje mest attraktive migrasjonsmål for kontinentets migranter.
Djibouti ligger ved porten til Rødehavet som kontrollerer trafikken til Det Indiske Hav, og er dermed en knutepunktshavn for internasjonal skipstrafikk og handel. Flere andre land har fått etablere militære baser i det lille landet, ikke minst USA som har sin Camp Lemonnier her. Bare noen få nautiske mil unna, nærmest på andre siden av en liten pytt som skiller de to kontinentene, ligger Jemen. Alt ligger dermed til rette for at Djobouti skal kunne ha en magneteffekt på afrikanske migranter. Og dét har det.
Over tretti tusen migranter kommer årlig til havnebyen Oboc via hovedstaden Djiboutiville. De fleste kommer ulovlig i regi av menneskesmuglere som tar seg godt betalt for å vifte med drømmen om et bedre liv foran nesen på folk. To hundre dollar er gjerne prisen for reisen til det forgjettede land fra Etiopia, Eritrea eller Somalia. Flesteparten av de som tar den illegale risikoen på jakt etter bedre kår er unge menn mellom atten og tretti år. Årlig er det katastrofer der mennesker omkommer av sult, tørst, i forlis eller ved andre ulykker grunnet uforsvarlige forhold i forbindelse med transporten fra hjemlandet til Djibouti.
Djibouti er et land som lever av å sørve sine internasjonale handelspartnere. Drømmen om et bedre liv driver afrikanske lykkejegere til landet. Mange får arbeid og slår seg ned, mens andre bruker stedet som en transittdestinasjon før ferden går videre, som oftest til Europa. Målet er for de fleste å få jobb i Saudi-Arabia.
Årets World Press-vinner viser oss mannlige migranter på en strand som rekker smarttelefonene sine i været mot månen. Det vi får forklart om dette bildet av den erfarne nyhetsfotografen John Stanmeyer, er at mennene på bildet gjør dette i håp om å fange opp nettverkssignaler fra nabolandet Somalia, slik at de kan kommunisere ut til verden.
De symbolske lagene i dette bildet er selvsagt både mange og tunge. Migrantenes skjebne har alltid vært gjenstand for myter og symbolsterke fortellinger. Å søke lykken et annet sted har sin pris. Selv ikke nåtidens trådløse migrasjonstid, med smarttelefoner i lomma også hos afrikanske arbeidsutvandrere, er fri for savn, lengsler, drømmer og håp, og som i andre migrasjonsfortellinger finner også disse mennene entrepenørske løsninger for å kunne kommunisere hjem. Som et case er situasjonen som bildet beskriver en opplagt antropologisk studie. Som reklame for en nettverksoperatør eller en smarttelefonprodusent er bildet rene ønskereklamen. En like opplagt vinner av tittelen verdens beste nyhetsbilde er det i mine øyne imidlertid ikke.
Fordi? Fordi jeg for det første synes bildet forteller for lite om det som er den hårreisende historien bak det. For det andre mener jeg at bildet legger et romantiserende slør over den brutale virkeligheten som er konteksten. Den enorme mengden illegale migranter som risikerer livet i håp om å komme seg over til Europa, bakmennene som skruppelløst håver inn dollar på kriminell menneskehandel, like skruppelløse kommersielle multiaktører som utnytter migrantenes rettsløse situasjon, partnere (stort sett kvinner) og barn som sitter tilbake der hjemme, forlatt og overgitt; - det er en uoverskuelig pøl av håpløshet, det hele. Jeg skulle ønske at bildet hadde fortalt oss mer om nettopp denne håpløsheten - om pølen som dette måneskinnet lyser over.
Kanskje er det nettopp noe med å bringe inn håpet i en slik sammenheng, som kan forsterke argumentet for å velge nettopp dette bildet til årets beste pressebilde. Men for meg holder heller ikke dét argumentet. Jeg synes ikke bildet yter konteksten rettferdighet. Jeg krever mer av et bilde som skal representere årets viktigste nyhetsfortelling fra den store verden. Fullmåne, strand, natt og noen lysende hender strukket opp i været. Det er symboltungt, javisst - men det er også (dessverre) romantiserende og mytifiserende. Er det engasjerende i forhold til å få oss til å tenke på skjebnene som ligger bak? Vil det mobilisere til humanitær aktivisme? Er det innsiktsbringende i forhold til den pølen av politisk og økonomisk bedervethet som disse migrantene navigerer i? Jeg mener helt klart nei.
Derfor gir dette bildet meg en ekkel smak i munnen, jo mer jeg ser på det samtidig som det uten tvil ER et GODT bilde. Isolert sett. Men nyhetsbilder er ikke isolerte. De skal forstås i en sammenheng. Spesielt verdens beste nyhetsbilde. Derfor skal nyhetsbilder vurderes etter andre kriterier enn kunstfoto (som i motsetning til nyhetsbildet er fritatt for kravet om politisk, samfunnsmessig aktualitet og etikk). Som en rettesnor for det å vurdere nyhetsbilder bør vi (som David Levi Strauss så klokt har påpekt) alltid ha i hu: Hvem og hva er dette bildet tatt for, og til hvilket bruk? Hvem kan tenkes å komme til å profittere på bildet, det være seg symbolsk, politisk eller økonomisk? Etikken kommer som kjent ikke med kameraet eller eksponeringen, men med den som eksponerer. Dette var utgangspunktet for debatten rundt Jodi Biebers bilde av Bibi Aisha som vant World Press Photo i 2011. Det bør være utgangspunktet også denne gangen, som det alltid bør være det.
Nesten seks tusen fotografer fra i alt hundre og trettito land, i underkant av hundre tusen bilder - det var omfanget på årets konkurranse. Mange med meg hadde på forhånd holdt en knapp på Taslima Akhters bilde av det unge paret som blir funnet omkommet i ruinene av tekstilfabrikken på Rana Plaza i Dhaka, Bangladesh, som en av favorittene. Bildet endte opp med en tredjeplass for enkeltbilder i nyhetskategorien.
Tylor Hicks sitt bilde fra massakren på Westgate Mall i Nairobi, Kenya, som viser en mor med barn i skjul for terrorister i et luksuriøst kjøpesenter, var en annen jeg hadde blinka ut som en mulig vinner. Bildet og serien det er en del av fikk andrepris for reportasjer i kategorien for Aktuelle Nyheter.
Jeg synes dette året kom med overraskende ulike sterke portretter. Blant disse er Peter van Agtmael sitt portrett av den amerikanske soldaten Bobby, Bren Stirton sitt portrett av indiske albinobarn og Andrea Bruce med bildet av sørgende syrere.
Quinn Rooney sin dokumentar om svømmere som fikk tredjeprisen i kategorien Sport Action er ulikt noe annet jeg tidligere har sett i World Press-sammenheng, og er rett og slett en fantastisk serie med ikoniske enkeltbilder.
Svenske Peter Holgersson har laget et sterkt og inderlig portrett av den svenske friidrettsutøveren Nadja Casadei og hennes erfaring med kreftsykdom. Sykdommens invaderende, utmattende vesen blir så ekstra tydelig for oss når den rammer en verdensatlet.
Norgesbaserte Marcus Bleasdale i billedbyrået VII tok med sin serie om hvalfangere i Lofoten en tredjeplass i kateogorien Samtidsnyheter.
Årets samlede vinnerportefølje i World Press Photo utgjør totalt sett en mangefasettert og verdig samling bilder fra året som gikk i fjor. Jeg synes den gjennomgående viser modige, engasjerte, kontekstualiserende, nyskapende og etisk rakryggede fotografer (med unntak av Sara Lewkowicz dokumentar om familievold som jeg vurderer som helt på grensen av etisk forsvarlig, noe jeg vil komme tilbake til i en annen sammenheng). Årets vinnere i World Press Photo viser oss de bildene vi trenger å se for å forstå nettopp hvorfor pressefotografene som jobber der ute i felten for å få bilder av hva som skjer ut til en hel verden, gjør en så enormt viktig innsats for oss alle.
Derfor er min skuffelse over årets største vinner desto større. Ikke fordi det ikke er et svært godt og nyskapende bilde isolert sett, eller fordi et ikke så hardbarket, tradisjonelt bilde ikke skal kunne kvalifisere seg til å vinne denne konkurransen. Min skuffelse henger på det faktum at, årets utropte beste nyhetsbilde er veiet kontektsløst, og derfor funnet tungt nok i en sammenheng hvor nettopp konteksten er viktig, nemlig den bakenforliggende fortellingen, og hvor denne konteksten er helt utydelig i selve bildet. Det som står tilbake, er en poetisk, særegen, vakker, og velkomponert men - dessverre - tannløs abstraksjon. Om tanken bak World Press Photo er at kåringen av årets beste nyhetsbilde skal fungere som et kompass i forhold til hvilke bilder vi mener er viktige og gode nyhetsbilder, og hva fotojournalistikken skal navigere etter, mener jeg at kompassnåla denne gangen har snurra villfarent.
Av måneskinn gror det ingenting, skrev Torborg Nedreaas i sin roman fra 1947 om livsvilkårene for norske kvinnelige fabrikkarbeidere, som på den tiden ikke var spesielt oppløftende. Analogien til de signalsøkende migrantene på stranden under månen i Djibou er mange. Heller ikke Stanmeyers måneskinn bærer bud om lysere tider for de mange illegale immigrantene på Afrikas Horn. Det gir heller ikke håp for en fotojournalistikk som setter kontekst og journalistisk formidling foran form - altså journalistikk foran estetikk. Jeg håper derfor kompassnåla snurrer tilbake mer i retning av førstnevnte faktorer for neste års jury.
World Press Photo of the Year 2014
John Stanmeyer, USA, VII for National Geographic
26 February 2013, Djibouti City, Djibouti African migrants on the shore of Djibouti city at night, raising their phones in an attempt to capture an inexpensive signal from neighboring Somalia?a tenuous link to relatives abroad. Djibouti is a common stop-off point for migrants in transit from such countries as Somalia, Ethiopia and Eritrea, seeking a better life in Europe and the Middle East.
2nd Prize Spot News Stories. World Press Photo of the Year 2014
Tyler Hicks, USA, The New York Times
21 September 2013, Nairobi, Kenya A woman and children hiding in the Westgate mall. They escaped unharmed after gunmen had opened fire at the upscale Nairobi mall on 21 September 2013. At least 39 people were killed in one of the worst terrorist attacks in Kenya?s history.
3rd Prize Sports Action Stories. World Press Photo of the Year 2014
Quinn Rooney, Australia, Getty Images
27 April 2013, Adelaide, Australia Daniel Arnamnart of Australia competes in the men's 100-meter backstroke during day two of the Australian Swimming Championships on 27 April 2013 at SA Aquatic and Leisure Centre in Adelaide, Australia.
Jeg kan personlig si meg enig i mange av betraktningene som artikkelforfatteren gir, men er det egentlig noe poeng å forsøke å revurdere juryens vurderinger? Er ikke resultatene av alle kreative sjangerkonkurranser bare et speilbilde av juryens subjektive meninger?
Nesten seks tusen fotografer fra i alt hundre og tretti-to land, og i underkant av hundre tusen bilder? da sier det seg selv at her vil det være mange meninger om hva som skal stå igjen som det beste bilde! - Det ene beste som er bedre enn alle de andre nesten hundre tusen bildene? Paradokset i dette viser jo bare at slike konkurranser som oftest spiller en større rolle som bransjens hyllest av sine egne, enn som en fair play arena der den beste vinner med samme selvskrevne rett som en langrennsløper med kortest tid på en gitt distanse.
Slike konkurranser blir først og fremst viktig for de som vinner. Ikke på grunn av at de er best, for det er det garantert delte meninger om, men fordi de for sin egen del øker sin markedsverdi og sin status som fotograf. Velkjente suksesskriterier sankes. Det er jo håpet om anerkjennelse og berømmelse som også ofte er den overskyggende motivasjonen for å delta. Men bare for å ha sagt det: Ikke noe galt i det. Det er jo noe av gleden ved å ta bilder man selv føler er bra, at bildene skal bli lagt merke til.
Det er likevel viktig og se at slike konkurranser ofte er bransjenes måte å hylle seg selv på. Mange av disse institusjonene fremstår som uhildede og nøytrale, men hvordan skal man få vært nøytral når det nedsettes en liten gruppe av utvalgte fagfolk som på eget grunnlag skal vurdere flere tusen fotografer og nærmere hundre tusen bilder. De skal på eget initiativ plukke ut «det beste bilde»
- Slikt faller jo på sin egen urimelighet. Og vi som enkeltindivider, -ja vi må ta til takke med juryens subjektive vurdering. Av de over to millioner betraktere som forventes å se disse bildene i gallerier og kataloger vil det være tilnærmet like mange fasitsvar på hvem som burde eller ikke burde vinne en slik tevling. Dette burde man knapt bli overasket over. Og til alle de som ikke vant: Stå på, neste gang kan det være nettopp ditt uttrykk som ligger juryens hjerte nærmest.
Uansett, interessant å se artikkelforfatterens subjektive mening også :)