Nå skal man være forsiktig med å spekulere i andre folks motiver for å ha sine meninger, men det er neppe helt de samme motiver som ligger bak Pål Veidens noe aparte provokasjon, som red de fanatiske, religiøse bildestormerne på den tiden da vi her oppe i furet, værbitt raidet nære og fjerne kystområder i fluesopprus. Eller, kanskje er parallellen nærmere enn vi tror? Det er kanskje en fanatisk religiøs dyrkelse av det skrevne ord som får Pål Veiden til å tilbe ordet mens han forakter bilder.
Det må ligge en form for magisk tankegang bak. Bildet tillegges ingen verdi i kommunikasjonsproessen utover det å fortrenge bokstaver. Mens skriften tillegges den eneste sanne verdi når det gjelder å overbringe et budskap. Han har sikkert lest alt for mange bøker, men neppe særlig mange om hermeneutikk. Da ville han nemlig ha oppdaget at begrepet tekst allerede i lang tid i hermeneutikken forstås som mer enn bare bokstaver. En tekst omfatter både bokstaver, bilder og en hvert annet spor vi mennesker etterlater oss når vi kommuniserer. Han har neppe heller forlest seg på semiotikeren Umberto Eco den kanskje mest kjente i sitt fag. Da ville han fått med seg at i semiotikken ser på helheten i kommunikasjonen når den lærer oss å forstå hvordan et budskap konstrueres og blir forstått. Men det har han tydeligvis ikke fått tid til i sin kamp med sosiologibøkene.
Strengt tatt trenger han ikke lese seg opp på akademisk forståelse av (bilde)-kommunikasjon, heller. En middels plagsom tannverk ville ha gitt ham mulighet til å prøve ut et folkelig bekjentskap med den kulørte presse på tannlegens venteværelse. Det ville sikkert forsterke Veidens pine en smule, og det er ikke sikkert han ville oppdage hvordan ukebladenes bildemessige forklaringer av håndarbeid og hagestell er en langt mer avansert kommunikasjonsform enn bare skrift alene. Hvis han allerede er så bokstavfundamentalistisk som hans essay om bilder tyder på, ville han kanskje ikke oppdage hvordan bildet overbringer meninger som skrift ikke kan formidle. På samme måte som bokstaver kan uttrykke presise tanker som bilder bare kan antyde.
Men det er også mulig å forstå Pål Veiden et stykke på vei. Han reagerer kanskje som jeg gjør, på at kravene vi stiller til et bildes kommunikasjonsevne, ofte ligger langt under kravet vi stiller til skriftlig kommunikasjon. Vårt samfunn har et dårlig utviklet bildesyn, som fører til at bilder alt for ofte brukes som pynt og staffasje, der det kunne ha kommunisert sammen med skrift på sine egne premisser, og utfylt den skriftlige teksten med visuelle budskap som skriften ikke evner å fortelle noe om. Men det krever at de som publiserer tekster både i aviser, på nett og i bøker er seg bildekommunikasjonen bevisst.
Der mangler det mye. Vi kveles under det jeg kaller hest-hest-kommunikasjon. Vi leser om hest og serveres samtidig en avbildning av en hest, gjerne ledsaget av en bildetekst som opplyser at dette er en hest. Som om vi trenger å minnes om hvordan en hest ser ut. Ikke sjelden brukes samtidig teksten til å beskrive utseendet av en hest. Da har vi en hest-hest-hest-kommunikasjon. Det kan få sindigere folk enn Pål Veiden til å fortvile.
Men det er ikke bildets skyld, det er ansvaret til de av oss som publiserer egne og andres budskap. Der er kyndig bruk av bilder et nødvendig virkemiddel. Det behøver ikke en gang være så kunstferdig. Det holder at det viser oss noe som ordene ikke kan tydeliggjøre på samme måte.
Dette er en så naturlig menneskelig kommunikasjonsprosess at vi skaper bilder selv når de ikke finnes. Bare tenk tilbake på radioens hørespill de fleste av oss hørte som barn. Du har sett dem, har du ikke?
____________________________________
Les Veidens kommentar her
Sandåkers blogginnlegg:
http://toralfsan.wordpress.com/2009/04/20/bildestormerne/
Det må ligge en form for magisk tankegang bak. Bildet tillegges ingen verdi i kommunikasjonsproessen utover det å fortrenge bokstaver. Mens skriften tillegges den eneste sanne verdi når det gjelder å overbringe et budskap. Han har sikkert lest alt for mange bøker, men neppe særlig mange om hermeneutikk. Da ville han nemlig ha oppdaget at begrepet tekst allerede i lang tid i hermeneutikken forstås som mer enn bare bokstaver. En tekst omfatter både bokstaver, bilder og en hvert annet spor vi mennesker etterlater oss når vi kommuniserer. Han har neppe heller forlest seg på semiotikeren Umberto Eco den kanskje mest kjente i sitt fag. Da ville han fått med seg at i semiotikken ser på helheten i kommunikasjonen når den lærer oss å forstå hvordan et budskap konstrueres og blir forstått. Men det har han tydeligvis ikke fått tid til i sin kamp med sosiologibøkene.
Strengt tatt trenger han ikke lese seg opp på akademisk forståelse av (bilde)-kommunikasjon, heller. En middels plagsom tannverk ville ha gitt ham mulighet til å prøve ut et folkelig bekjentskap med den kulørte presse på tannlegens venteværelse. Det ville sikkert forsterke Veidens pine en smule, og det er ikke sikkert han ville oppdage hvordan ukebladenes bildemessige forklaringer av håndarbeid og hagestell er en langt mer avansert kommunikasjonsform enn bare skrift alene. Hvis han allerede er så bokstavfundamentalistisk som hans essay om bilder tyder på, ville han kanskje ikke oppdage hvordan bildet overbringer meninger som skrift ikke kan formidle. På samme måte som bokstaver kan uttrykke presise tanker som bilder bare kan antyde.
Men det er også mulig å forstå Pål Veiden et stykke på vei. Han reagerer kanskje som jeg gjør, på at kravene vi stiller til et bildes kommunikasjonsevne, ofte ligger langt under kravet vi stiller til skriftlig kommunikasjon. Vårt samfunn har et dårlig utviklet bildesyn, som fører til at bilder alt for ofte brukes som pynt og staffasje, der det kunne ha kommunisert sammen med skrift på sine egne premisser, og utfylt den skriftlige teksten med visuelle budskap som skriften ikke evner å fortelle noe om. Men det krever at de som publiserer tekster både i aviser, på nett og i bøker er seg bildekommunikasjonen bevisst.
Der mangler det mye. Vi kveles under det jeg kaller hest-hest-kommunikasjon. Vi leser om hest og serveres samtidig en avbildning av en hest, gjerne ledsaget av en bildetekst som opplyser at dette er en hest. Som om vi trenger å minnes om hvordan en hest ser ut. Ikke sjelden brukes samtidig teksten til å beskrive utseendet av en hest. Da har vi en hest-hest-hest-kommunikasjon. Det kan få sindigere folk enn Pål Veiden til å fortvile.
Men det er ikke bildets skyld, det er ansvaret til de av oss som publiserer egne og andres budskap. Der er kyndig bruk av bilder et nødvendig virkemiddel. Det behøver ikke en gang være så kunstferdig. Det holder at det viser oss noe som ordene ikke kan tydeliggjøre på samme måte.
Dette er en så naturlig menneskelig kommunikasjonsprosess at vi skaper bilder selv når de ikke finnes. Bare tenk tilbake på radioens hørespill de fleste av oss hørte som barn. Du har sett dem, har du ikke?
____________________________________
Les Veidens kommentar her
Sandåkers blogginnlegg:
http://toralfsan.wordpress.com/2009/04/20/bildestormerne/
Toralf Sandåker
Dette er ikke en hest. Ett bilde sier mer enn tusen ord eller det kan brukes til å konkretisere det vi antyder med ord. Bilder gir en annen erkjennelse enn ordet.