Gjestekommentar:
Et høyhus synes i terrenget, har èn hovedinngang og med en klar visjon som inkluderer alle på en slik måte at alle føler seg inkludert. Et høyhus oppleves som et landemerke, dit folk vil se og reise til. Et landemerke hvor de som sitter på toppen, får et naturlig overblikk over hva som skjer på bakken og i etasjene under.
Et eksempel er når grupperinger av fotografer klager over mediekontrakter og diskuterer dette på email. Istedenfor burde man hatt en tydelig plenumsarena for slike ytringer.
Fotografer ønsker å ville gå inn i et slikt høyhus med stor inngang, om inngangen er så stor og høy at det er plass til alle. De må bli møtt velkommen på nøytralt grunnlag. Om ønskelig kan de guides videre dit deres interesser møter andre fotografers interesser og fagområder - om de vil. Vil de ikke, så vil de samles rundt det alle fotografer har til felles.
Fellesnevneren er altså at de benytter samme inngang i dette høyhuset med ambisjoner som er drevet av mennesker som ikke er fotografer. Da undertegnede var formann i NRF var det helt naturlig at vi benyttet en fotograf som revisor, fordi han var god med tall. Fotobransjen er full av slike nivåfeil der vi skal fikse alt selv. Tenk deg en Generalsekretær på toppen som fanger opp e-poster fra 48 fotografers klager over Bonniers kontrakter.
Foto-Norge er i seg selv en organisert repetert nivåfeil, der NOEN FÅ har konstruert et bygg med form som en reperbane som tror den er et høyhus. Bygget er langstrakt med 9 innganger. En for hver forening. Alle er på gateplan når det gjelder gjennomslagskraft og synlighet i landskapet.
På mange måter er dette trist. Det er trist å lese i den lukkede mailsirkelen (av fotografer) som blant annet diskuterer Bonniers kontrakter, at en av fotografene gir opp sin boikott. Så kommer det en strøm med bekjennelser fra andre fotografer. Det virker solidarisk å lese at det er flere som våger å innrømme at de også har gitt etter for Bonniers kontrakter.
Hva annet kan vi fotografer gjøre når kassen er tom og vi ikke evner å forstå hvordan vi skal lage et høyhus som inkluderer alle på en slik måte at alle ønsker å bidra på tvers av sine fordommer.
Løsningen kan handle om å gi slipp, la frykten fare og tenke helt nytt.
Kan du forestille deg at et politisk parti blir lagt ned, med mindre velgerne slutter å gi sin støtte der de ikke fornyer sitt medlemskap.
Hva tenker du skal til for å samle Norges fotografer i et forbund som er det høyhuset det var ment å være i 1894?
CF-Wesenberg,
Engasjert
Et høyhus synes i terrenget, har èn hovedinngang og med en klar visjon som inkluderer alle på en slik måte at alle føler seg inkludert. Et høyhus oppleves som et landemerke, dit folk vil se og reise til. Et landemerke hvor de som sitter på toppen, får et naturlig overblikk over hva som skjer på bakken og i etasjene under.
Et eksempel er når grupperinger av fotografer klager over mediekontrakter og diskuterer dette på email. Istedenfor burde man hatt en tydelig plenumsarena for slike ytringer.
Fotografer ønsker å ville gå inn i et slikt høyhus med stor inngang, om inngangen er så stor og høy at det er plass til alle. De må bli møtt velkommen på nøytralt grunnlag. Om ønskelig kan de guides videre dit deres interesser møter andre fotografers interesser og fagområder - om de vil. Vil de ikke, så vil de samles rundt det alle fotografer har til felles.
Fellesnevneren er altså at de benytter samme inngang i dette høyhuset med ambisjoner som er drevet av mennesker som ikke er fotografer. Da undertegnede var formann i NRF var det helt naturlig at vi benyttet en fotograf som revisor, fordi han var god med tall. Fotobransjen er full av slike nivåfeil der vi skal fikse alt selv. Tenk deg en Generalsekretær på toppen som fanger opp e-poster fra 48 fotografers klager over Bonniers kontrakter.
Foto-Norge er i seg selv en organisert repetert nivåfeil, der NOEN FÅ har konstruert et bygg med form som en reperbane som tror den er et høyhus. Bygget er langstrakt med 9 innganger. En for hver forening. Alle er på gateplan når det gjelder gjennomslagskraft og synlighet i landskapet.
På mange måter er dette trist. Det er trist å lese i den lukkede mailsirkelen (av fotografer) som blant annet diskuterer Bonniers kontrakter, at en av fotografene gir opp sin boikott. Så kommer det en strøm med bekjennelser fra andre fotografer. Det virker solidarisk å lese at det er flere som våger å innrømme at de også har gitt etter for Bonniers kontrakter.
Hva annet kan vi fotografer gjøre når kassen er tom og vi ikke evner å forstå hvordan vi skal lage et høyhus som inkluderer alle på en slik måte at alle ønsker å bidra på tvers av sine fordommer.
Løsningen kan handle om å gi slipp, la frykten fare og tenke helt nytt.
Kan du forestille deg at et politisk parti blir lagt ned, med mindre velgerne slutter å gi sin støtte der de ikke fornyer sitt medlemskap.
Hva tenker du skal til for å samle Norges fotografer i et forbund som er det høyhuset det var ment å være i 1894?
CF-Wesenberg,
Engasjert
CF-Wesenberg
Kirkelig kulturverksted - Berit
Kampen rundt rettigheter, kontrakter, betaling, bruk, misbruk, lov om opphavsrett, fildeling, privatbruk, utdanning, internasjonalt samarbeid - listen over temaer som kan trenge behandling i fellesforum er lang! Begreper som høyhus eller reperbane synes jeg er irrelevante - at det dannes en fellesorganisasjon istedenfor å kvele alle de eksisterende kalles samarbeid og demokrati - omtrent som at vi har flere politiske partier og ikke bare ett. Vi HAR forskjellig bakgrunner, interesser og behov, men NOE har vi felles. Og disse fellestingene kan vi jobbe med i en slik organisasjon som Foto-Norge.
Hvor høyt dette huset vil bli, og hvor godt det vil virke og synes i det fotografiske terrenget, må vi få noe tid til å jobbe med. Vi tilbød oss å bli med NJ og FJ i møtet med Bonnier, men NJ ønsket ikke det. Likevel har Bonnier fått klar beskjed om hvor Foto-Norge står, vi har annonsert vår ståsted til våre medlemsforeninger.
Den overnevnte kontrakten er en liten del i et stort bilde: Det viser antakelig det er for mange fotografer på markedet enn markedet har behov for. Det betyr at det ikke på langt nær er penger nok "der ute" til at alle kan leve av det å selge bilder. Med dette utsagnet mener jeg IKKE at de store bildekjøperne skal få lov å herse med fotografene slik de nå gjør, bare så det er sagt.
Siden ikke alle fotografer blir "tilbudt" den omstridte kontrakten må det ligge en vurdering fra Bonnier & Co bak. Er det de "svakeste" som blir presset? Har det noe med bildetypen å gjøre - at den bildetypen de tror kan brukes mange steder ønsker de kontrakten sin med? Jeg aner ikke, men NOE må ligge bak, siden ikke alle blir forsøkt påtvunget denne kontrakten.
Forresten, er alle sikre på at de blir presentert for den samme kontrakten? Jeg vedlegger et utkast til en slik kontrakt, og der står det jo noe ganske viktig om "tilpasninger" - her er det jo en viss mulighet til å reservere seg. Og ALLE kan jo si opp sin kontrakt hvis de angrer...
Tilbake til Foto-Norge: Foreløpig er det ikke penger til "stordrift", men vi jobber med saken. I løpet av våren går det søknader til 10 departementer og organisasjoner, for støtte til en rekke prosjekter som Foto-Norge ønsker å etablere seg i. Ett av dem er et fotografisk senter, et hus for fotografiet. (Slik Stiftelsen Se jobbet med i flere år.) I 2014 går husleiekontraktene ut både for Norges Fotografforbund og Forbundet Frie Fotografer - det er bred enighet i styre og representantskap om at det skal arbeids seriøst for å finne et nytt, stort og felles sted å være. Akkurat hva og hvor vet vi ikke enda, så hvis noen har noen gode forslag, så mottas de med takk!
Vi har tro på et fellesskap, og gir pokker i om det blir et høyt eller bredt hus!
På vegne av Foto-Norge
Knut Førsund
pressekontakt og styremedlem
Det gjorde jeg i 2010 og alle våre kunder må undertegne Kolonihaven Fotografbyrå sine vilkår samt et eget ID skjema hvor de opplyese om mine publiseringsrettigheter samt reservasjonsrett dem fotograferte har.
Det morsomme her er at jeg fotograferte en av redaktørene som det strides om. Hun måtte pent signere og det var enkelt.
ALTSÅ: Hvofor ikke gå den motsatte vei folkens?
Jeg ønsker meg også et høyhus, en stemme med en knyttneve som kunne slått i bordet når magasinredaksjoner gir helt håpløse kontrakter til våre kolleger, som må undergrave sitt fag bare for å få et oppdrag. Vil da også benytte anledningen til å berømme Morten Løbergs siste oppdaterte leder på nett. http://www.fotografi.no/arkiv/fotografer-gir-etter
Kanskje en beskjed til Foto-Norge er å oppjustere ambisjonsnivået enda noen hakk. Bli den ene samlende organisasjonen som snakker om det vi har felles: Fotografiet
(Uenighetene kan de overlate til diskusjonsforaene her inne på Foto.no :) )
Raymond Alv K. Egge