Husk hvor ufattelig stor verden er!
Verden er ikke liten i det hele tatt, uansett hvor mange mennesker som sier: it's a small world afterall. La deg overvelde av verden. Nyt det.
I ukene før 22 elever fra Oslo fotokunstskole skulle på studietur hele veien til Kina, bygget nervøsiteten seg opp. I gangene var det snakk om malariatabletter, hva slags? Avbestillingsforsikringer, kan jeg ombestemme meg? Og Kina? Skal vi virkelig til Kina?
Jo, det skulle vi, til Kina. Det var ingen som ombestemte seg.
Etter en 24 timers lang reise, slitne og noe tidsforvirret, var vi endelig fremme i Haikou på den sørlige provinsøya Hainan som ofte blir beskrevet som Kinas svar på Hawaii. På flyplassen ble vi møtt av varm natt og en rose til hver av oss og Emil Fedida med en buss.
Byen som utfolder seg på bussturen inn er grå og bråkete. Hele oppholdet blir som en lang kakofoni av lyder og lukter. Urinstank, rotterasling; på gata og på kafeene. Biler som tuter og tuter, motorsykler, rotten frukt. Rop og dunking med metall.
Inntrykk
Inntrykkene blir mange og overveldende. Dokumentar-prosjektene som vi har kommet for å gjøre forsvinner litt i alt kaoset. Man tar bilder av ting fordi det er annerledes, og ikke nødvendigvis fordi det har verdi til det temaet man har valgt.
Alle har prøvd å planlegge prosjektene så mye som mulig på forhånd, men det er vanskelig å sitte i Norge å forestille seg hvordan et fremmed land kan passe inn i ens ide. Mange opplevde at de måtte forandre på vinklingen, tilpasse den etter begrensingene og en virkelighet vi ikke var forberedt på.
Vi blir bevisstgjort om fotografiets kraft. Hver og en av oss har kontroll over hva vi velger å vise. Gjennom våre bilder og historier skaper vi et eget Kina. Det blir til en sannhet. Men Kina er et land med plass til mange sannheter. Det er overveldende da å skulle velge ut et lite område som kan bli interessant, når du helst skulle dokumentere alt!
Undervisning
Første delen av oppholdet består av forelesninger innenfor kinesisk samtidskunst og kunsthistorie. Weng Feng er kinesisk samtidskunstner.
Han holder to veldig inspirerende forelesninger om Kinas samtidskunst. En sterk personlighet, fengende å høre på selv om man nesten ikke forstår et ord av det han sier.
I kunsthistorie har vi Shen Young. I løpet av tre timer tar hun oss gjennom den lange kinesiske tradisjonen for kunst og maleri, til introduksjonen av fotografi sent på 1800 tallet, og fram til i dag.
Fotografiet på grunn av dets begrensinger, begynte i kina, som i andre land med iscenesettelse. Det interessante er at denne tradisjonen fortsatt preger fotografiyrket og kunsten i kina i forhold til for eksempel Norge, hvor det lenge har vært et sterkere fokus på dokumentarsjangeren. Det er først de senere årene man har sett en større grad av iscenesettelse her hjemme.
Farge er også et skille mellom kinesisk og spesielt norsk kunst. Det var lett å legge merke til den sterke tradisjonen av fargebruk innenfor kinesisk kunst, og spesielt fotokunsten. Svart/hvitt fotografiet står fortsatt mye sterkere i vestlig, kanskje spesielt norsk fotokunst. Man ser likevel en stadig økning av bruk av farge her i Norge også, for eksempel stipendutstillingen på Fotogalleriet i Oslo nå i vår.
Workshop og iscenesettelse
Innimellom alle forelesningene skal vi ha workshop: Iscenesettelse med Fin Serck-Hannsen. Et prosjekt som igjen byr på mange flere utfordringer en ventet. Oppgaven synes først enkel og grei: Iscenesette kropp i rom.
Men det er ikke hvilke som helst kropper og ikke hvilket som helst rom. Når en gruppe på seks først har blitt enige om bildet, så står det for tur å finne modeller. Når man først er i Kina skal man jo helst ha kinesiske modeller. Vi ble fort veldig oppmerksomme på at det finnes de kineserne som vil bli tatt bilder av hele tiden overalt, da gjerne med et peace-tegn over hodet, og de som virkelig ikke vil bli tatt bilder av.
Så er det oppmerksomheten. En gruppe blonde mennesker med masse kamerautstyr, trekker gjerne en del oppmerksomhet. Eller egentlig horder av mennesker. Det ble en lærerik utfordring, med et slags resultat. En av gruppene valgte å løse dette problemet ved å bruke menneskene som samlet seg og oppmerksomheten til å skape et bilde. Mens en annen gruppe brukte tolk til å spørre folk på gata til å være modeller og holde mennesker på avstand. Det ble mye styr, men i alt en lærerik utfordring.
Utstilling
Litt over en uke etter ankomst er det klart for utstillingen vår som stilles ut på Museum of Contemporary Art i Haikou, på Hainan. Det er samlet bilder fra diverse prosjekter gjennom hele dette skoleåret, både fra første og andre klasse. Det serveres øl og vin samt en god og litt merkelig blanding av kjeks og grønt.
De analoge kameraene har blitt lagt igjen for en gangs skyld. Det blitses iherdig hvor enn du går. Det blir overraskende fullt, og mens vi går i sikksakk mellom kinesere er det nok flere som skulle ønske vi hadde en babelfish, eller simultanoversetter i øre.
Det klirres i to glass, og ropt på kinesisk. Etter litt står alle samlet i hovedhallen, rektor Emil skal åpne utstillingen. Det takkes og klappes. Forklares og bukkes. Alle de kjente kunstnerne tilstede blir introdusert, og sier et par ord om kulturell utveksling, og hvor viktig det er. Til slutt en runde for elevene!
Ettertanke
Det er mange inntrykk som må fordøyes etter en så lang reise. Bildene som har blitt tatt må legges litt til side, til man er klar for å gjenoppleve reisen. Tilbake i hverdagen her i Norge, virker Kina og alt kaoset med en gang fjernt, men i bakhodet ligger det og virrer og skaper nye tanker. Vi har blitt kjent med en helt ny kulturell virkelighet og kanskje ikke minst blitt bedre kjent med oss selv.
Vi har hatt gjennomgang av dokumentarprosjektet. På skolen ble det mottatt med nysgjerrighet. Seriene består av alt fra skolebarn og universitets-internat til dyrehager og tagging. Bildene sier kanskje mer om hver av oss enn landet vi besøkte. Hva vi ser, og hva som interesserer oss. Det ble en snodig fremstilling av et land mange av oss har egne forestillinger om.
_______________________________________
Oslo fotokunstskole:
http://www.oslofotokunstskole.com/
Verden er ikke liten i det hele tatt, uansett hvor mange mennesker som sier: it's a small world afterall. La deg overvelde av verden. Nyt det.
I ukene før 22 elever fra Oslo fotokunstskole skulle på studietur hele veien til Kina, bygget nervøsiteten seg opp. I gangene var det snakk om malariatabletter, hva slags? Avbestillingsforsikringer, kan jeg ombestemme meg? Og Kina? Skal vi virkelig til Kina?
Jo, det skulle vi, til Kina. Det var ingen som ombestemte seg.
Etter en 24 timers lang reise, slitne og noe tidsforvirret, var vi endelig fremme i Haikou på den sørlige provinsøya Hainan som ofte blir beskrevet som Kinas svar på Hawaii. På flyplassen ble vi møtt av varm natt og en rose til hver av oss og Emil Fedida med en buss.
Byen som utfolder seg på bussturen inn er grå og bråkete. Hele oppholdet blir som en lang kakofoni av lyder og lukter. Urinstank, rotterasling; på gata og på kafeene. Biler som tuter og tuter, motorsykler, rotten frukt. Rop og dunking med metall.
Inntrykk
Inntrykkene blir mange og overveldende. Dokumentar-prosjektene som vi har kommet for å gjøre forsvinner litt i alt kaoset. Man tar bilder av ting fordi det er annerledes, og ikke nødvendigvis fordi det har verdi til det temaet man har valgt.
Alle har prøvd å planlegge prosjektene så mye som mulig på forhånd, men det er vanskelig å sitte i Norge å forestille seg hvordan et fremmed land kan passe inn i ens ide. Mange opplevde at de måtte forandre på vinklingen, tilpasse den etter begrensingene og en virkelighet vi ikke var forberedt på.
Vi blir bevisstgjort om fotografiets kraft. Hver og en av oss har kontroll over hva vi velger å vise. Gjennom våre bilder og historier skaper vi et eget Kina. Det blir til en sannhet. Men Kina er et land med plass til mange sannheter. Det er overveldende da å skulle velge ut et lite område som kan bli interessant, når du helst skulle dokumentere alt!
Undervisning
Første delen av oppholdet består av forelesninger innenfor kinesisk samtidskunst og kunsthistorie. Weng Feng er kinesisk samtidskunstner.
Han holder to veldig inspirerende forelesninger om Kinas samtidskunst. En sterk personlighet, fengende å høre på selv om man nesten ikke forstår et ord av det han sier.
I kunsthistorie har vi Shen Young. I løpet av tre timer tar hun oss gjennom den lange kinesiske tradisjonen for kunst og maleri, til introduksjonen av fotografi sent på 1800 tallet, og fram til i dag.
Fotografiet på grunn av dets begrensinger, begynte i kina, som i andre land med iscenesettelse. Det interessante er at denne tradisjonen fortsatt preger fotografiyrket og kunsten i kina i forhold til for eksempel Norge, hvor det lenge har vært et sterkere fokus på dokumentarsjangeren. Det er først de senere årene man har sett en større grad av iscenesettelse her hjemme.
Farge er også et skille mellom kinesisk og spesielt norsk kunst. Det var lett å legge merke til den sterke tradisjonen av fargebruk innenfor kinesisk kunst, og spesielt fotokunsten. Svart/hvitt fotografiet står fortsatt mye sterkere i vestlig, kanskje spesielt norsk fotokunst. Man ser likevel en stadig økning av bruk av farge her i Norge også, for eksempel stipendutstillingen på Fotogalleriet i Oslo nå i vår.
Workshop og iscenesettelse
Innimellom alle forelesningene skal vi ha workshop: Iscenesettelse med Fin Serck-Hannsen. Et prosjekt som igjen byr på mange flere utfordringer en ventet. Oppgaven synes først enkel og grei: Iscenesette kropp i rom.
Men det er ikke hvilke som helst kropper og ikke hvilket som helst rom. Når en gruppe på seks først har blitt enige om bildet, så står det for tur å finne modeller. Når man først er i Kina skal man jo helst ha kinesiske modeller. Vi ble fort veldig oppmerksomme på at det finnes de kineserne som vil bli tatt bilder av hele tiden overalt, da gjerne med et peace-tegn over hodet, og de som virkelig ikke vil bli tatt bilder av.
Så er det oppmerksomheten. En gruppe blonde mennesker med masse kamerautstyr, trekker gjerne en del oppmerksomhet. Eller egentlig horder av mennesker. Det ble en lærerik utfordring, med et slags resultat. En av gruppene valgte å løse dette problemet ved å bruke menneskene som samlet seg og oppmerksomheten til å skape et bilde. Mens en annen gruppe brukte tolk til å spørre folk på gata til å være modeller og holde mennesker på avstand. Det ble mye styr, men i alt en lærerik utfordring.
Utstilling
Litt over en uke etter ankomst er det klart for utstillingen vår som stilles ut på Museum of Contemporary Art i Haikou, på Hainan. Det er samlet bilder fra diverse prosjekter gjennom hele dette skoleåret, både fra første og andre klasse. Det serveres øl og vin samt en god og litt merkelig blanding av kjeks og grønt.
De analoge kameraene har blitt lagt igjen for en gangs skyld. Det blitses iherdig hvor enn du går. Det blir overraskende fullt, og mens vi går i sikksakk mellom kinesere er det nok flere som skulle ønske vi hadde en babelfish, eller simultanoversetter i øre.
Det klirres i to glass, og ropt på kinesisk. Etter litt står alle samlet i hovedhallen, rektor Emil skal åpne utstillingen. Det takkes og klappes. Forklares og bukkes. Alle de kjente kunstnerne tilstede blir introdusert, og sier et par ord om kulturell utveksling, og hvor viktig det er. Til slutt en runde for elevene!
Ettertanke
Det er mange inntrykk som må fordøyes etter en så lang reise. Bildene som har blitt tatt må legges litt til side, til man er klar for å gjenoppleve reisen. Tilbake i hverdagen her i Norge, virker Kina og alt kaoset med en gang fjernt, men i bakhodet ligger det og virrer og skaper nye tanker. Vi har blitt kjent med en helt ny kulturell virkelighet og kanskje ikke minst blitt bedre kjent med oss selv.
Vi har hatt gjennomgang av dokumentarprosjektet. På skolen ble det mottatt med nysgjerrighet. Seriene består av alt fra skolebarn og universitets-internat til dyrehager og tagging. Bildene sier kanskje mer om hver av oss enn landet vi besøkte. Hva vi ser, og hva som interesserer oss. Det ble en snodig fremstilling av et land mange av oss har egne forestillinger om.
_______________________________________
Oslo fotokunstskole:
http://www.oslofotokunstskole.com/
Sanya Kina
Hanna Christophersen
Guangzhou, The panda is a lie
Anne Katrine Harkestad
Guangzhou,The panda is a lie 2
Anne Katrine Harkestad
Guangzhou,The panda is a lie 3
Anne Katrine Harkestad
Kinesiske kunstelever på utsillingen
Nina Johnsen Hove
Museum of Contemporary Art i Haikou
Nina Johnsen Hove
Utstillingslokalet
Nina Johnsen Hove
Utstillingslokalet
Nina Johnsen Hove
Vår tolk Joice, Emil Fedida og Shen Young diskuterer et bilde
Nina Johnsen Hove
De norske elevene på ustillingen
Nina Johnsen Hove