- Jeg tror ikke på objektiv journalistikk. For meg er det bare jævla kjedelig. Det handler bare om fakta. Og det jeg ikke forstår er hvorfor er det nødvendig at så mange dekker det samme? Til syvende og sist forteller de jo alle den samme historien.
Noor-fotografen Pep Bonet snakker engasjert fra andre siden av barbordet på Rockefeller i Oslo, som han gjester i forbindelse med et seminar i regi Nikon. Han har allerede slått fast at han er en elendig journalist. Da omtaler han seg heller som en aktivist. Han jobber sjeldent med nyhetssaker, men gjør mesteparten av sitt arbeid for NGO-er.
- Det som engasjerer meg er ikke fakta, det er meninger, forslag, godt fotografi, godt engasjement, ærlighet. Alt dette til sammen kan lage gode historier. Det betyr ikke at jeg er en løgner eller at jeg lurer noen. Du må være klar over ansvaret du har når du forteller disse historiene. Men jeg tror på det å legge dine hender og din sjel i alle prosjekter, forteller han videre og legger til:
- Det er vanskelig å ikke bli involvert, å ikke velge side. Da jeg ankom Sierra Leone for ti år siden for å gjøre en sak på tiden etter krigen og jeg ser sivilie som har fått lemmer amputert, blitt skutt og blitt gale av det de har sett eller måttet gjøre, da er det klart hvilken side jeg er på. Jeg er ikke på siden til militiaene som har gjort dette.
Oppdaget fotografi i Amsterdam
Pep Bonets interesse for fotografi oppsto ved en tilfeldighet. Det å bli fotograf var ikke alltid planen. Han var profesjonell brettseiler og konkurrerte i VM, da militærtjenesten en dag satte en stopper for sponsorpengene. Bonet var imidlertid ikke interessert i å dra i militæret og flyttet til Amsterdam. Der så han en utstilling av den nederlandske fotografen Ed van der Elsken.
- Da tenkte jeg bare: yes, dette er min greie.
Bonet begynte på fotokurs og lærte seg teknikken. Så tok han opp gatefotografi, før han etter eget utsagn innså at gatefotografi bare er for fotografer som allerede har skaffet seg et navn. Istedet reiste han til Afrika.
- Det var der temaene jeg er interessert i befinner seg. Jeg er opptatt av humanitære temaer og menneskelige forhold, forteller han.
Spesielt hiv- og aidsproblematikk har opptatt Bonet. I løpet av 14 år har han dokumentert flere sider av sykdommen i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og har satt fokus blant annet på bevisstgjøring, medisiner, og utsatte grupper som narkotikamisbrukere og transseksuelle.
Han har fotografert i flere år i Sierra Leone og dokumentert hvordan den lange borgerkrigen påvirket forskjellige deler av befolkningen. Han har fotografert i Darfur, Somalia og Haiti både før og etter jordskjelvet. Blant annet.
Felles for prosjektene er at de har tatt tid. Bonet gjør aldri research eller bestemmer seg for hvilken historie han vil fortelle før han reiser et sted. Historiene blir til mens han er der og han forteller at han bruker mye tid på å sette seg inn i det han fotograferer.
- Jeg liker å jobbe med noe så lenge at jeg blir en ekspert på det, forteller han.
Flere priser
Bildene har skaffet ham en rekke priser, blant annet W. Eugene Smith Grant in Humanistic Photography, Kodak Young Photographer of the Year og flere andreplasser i World Press Photo. Og bare dager før hans besøk i Oslo har han fått nok en pris. Filmen "Into the Shadows" fikk en førsteplass i World Press Photo Multimedia Award.
- Det var fantastiske nyheter. Jeg hadde ikke forventet det, sier han og forklarer at filmen egentlig er en trailer som ble laget for å samle inn penger til å ferdigstille langversjonen på 70 minutter.
Det er hans første film, og er laget i samarbeid med dansk-sørafrikanske Line Hadsbjerg, som gjør intervjuene i filmen. I filmen har de intervjuet og filmet zimbabwere som har flyktet fra politisk undertrykkelse og vold i sitt hjemland. Men det er ikke nødvendigvis et godt liv de flykter til, forteller han. Livet som immigrant i Johannesburg er tøft, med utbredt korrupsjon og lite aksept fra lokalbefolkningen.
- Dette var en historie som måtte fortelles. Og fotografi var ikke nok til å fortelle den. Vitnesbyrdene er viktige og måtte være med.
Fra humanitære temaer til rock
Fokuset på humanitære temaer har vært konstant gjennom Bonets karriere. Men i 2008 bestemte han seg for å prøve noe nytt. I et møte med Rolling Stone Magazine ba han om å få følge et rockeband. Motörhead var det første navnet som falt han inn, et band han har vært fan av siden barndommen. Redaktøren var skeptisk, og mente ingen ville ha interesse av å se en bildeserie av det aldrende bandet.
- Men hun ga meg kontaktinfo til noen som kanskje kunne få meg inn. På slutten av året fotograferte jeg Motörhead, og Rolling Stone endte opp med å trykke åtte sider.
I løpet av tre år reiste Bonet på turne med bandet gjennom England og Sør-Amerika, først i egen bil og deretter som fast inventar på bandbussen. Bonet oppdaget at livet på veien slett ikke er en dans på roser, og hevder at forskjellen mellom å gjøre et prosjekt som dette og det å jobbe med humanitære temaer ikke er så store.
- Det er ikke så annerledes. Det er kanskje en hardere jobb enn mange oppdrag i Afrika. Du må sove på dagen og reise hele natten med dem. Det er en fullstendig annerledes livsstil.
Etter tre år med fotografering, endte prosjektet i en bok gitt ut i 2012. Og prosjektet ga mersmak. Nå er han interessert i å følge flere band.
- Men nå har jeg tenkt i seks måneder og jeg har ennå ikke klart å komme på et band som er like mektig, like ærlig og direkte som Motörhead. Det er veldig få band i verden som fortsatt er så ekte.
- Fotografier forandrer ingenting
Han har imidlertid ingen planer om å slutte å fokusere på humanitære temaer, selv om det med årene har blitt vanskeligere å fotografere katastrofer, lidelse og underernærte barn. Nå har han selv blitt far og ser temaene på en ny måte. Han avviser allikevel at han har fått noen ettervirkninger som følge av alt han har sett.
- Jeg tror jeg har et naturlig fordøyelsessystem for alt det. Men selvfølgelig påvirker det deg. Noen dager er du mer trist, andre dager er du mer lykkelig.
- På den andre siden, vi fotografer endrer ingenting. Vårt fotografi forandrer ingenting, spesielt for de vi fotograferer. Selv om fotografen har en sterk vilje til å forandre verden, kommer du til å møte på så mange vegger, så mye korrupsjon, så mye uvilje fra regjeringer og politikere. Og folk flest gir faen.
Se flere bilder på pepbonet.com
Noor-fotografen Pep Bonet snakker engasjert fra andre siden av barbordet på Rockefeller i Oslo, som han gjester i forbindelse med et seminar i regi Nikon. Han har allerede slått fast at han er en elendig journalist. Da omtaler han seg heller som en aktivist. Han jobber sjeldent med nyhetssaker, men gjør mesteparten av sitt arbeid for NGO-er.
- Det som engasjerer meg er ikke fakta, det er meninger, forslag, godt fotografi, godt engasjement, ærlighet. Alt dette til sammen kan lage gode historier. Det betyr ikke at jeg er en løgner eller at jeg lurer noen. Du må være klar over ansvaret du har når du forteller disse historiene. Men jeg tror på det å legge dine hender og din sjel i alle prosjekter, forteller han videre og legger til:
- Det er vanskelig å ikke bli involvert, å ikke velge side. Da jeg ankom Sierra Leone for ti år siden for å gjøre en sak på tiden etter krigen og jeg ser sivilie som har fått lemmer amputert, blitt skutt og blitt gale av det de har sett eller måttet gjøre, da er det klart hvilken side jeg er på. Jeg er ikke på siden til militiaene som har gjort dette.
Oppdaget fotografi i Amsterdam
Pep Bonets interesse for fotografi oppsto ved en tilfeldighet. Det å bli fotograf var ikke alltid planen. Han var profesjonell brettseiler og konkurrerte i VM, da militærtjenesten en dag satte en stopper for sponsorpengene. Bonet var imidlertid ikke interessert i å dra i militæret og flyttet til Amsterdam. Der så han en utstilling av den nederlandske fotografen Ed van der Elsken.
- Da tenkte jeg bare: yes, dette er min greie.
Bonet begynte på fotokurs og lærte seg teknikken. Så tok han opp gatefotografi, før han etter eget utsagn innså at gatefotografi bare er for fotografer som allerede har skaffet seg et navn. Istedet reiste han til Afrika.
- Det var der temaene jeg er interessert i befinner seg. Jeg er opptatt av humanitære temaer og menneskelige forhold, forteller han.
Spesielt hiv- og aidsproblematikk har opptatt Bonet. I løpet av 14 år har han dokumentert flere sider av sykdommen i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og har satt fokus blant annet på bevisstgjøring, medisiner, og utsatte grupper som narkotikamisbrukere og transseksuelle.
Han har fotografert i flere år i Sierra Leone og dokumentert hvordan den lange borgerkrigen påvirket forskjellige deler av befolkningen. Han har fotografert i Darfur, Somalia og Haiti både før og etter jordskjelvet. Blant annet.
Felles for prosjektene er at de har tatt tid. Bonet gjør aldri research eller bestemmer seg for hvilken historie han vil fortelle før han reiser et sted. Historiene blir til mens han er der og han forteller at han bruker mye tid på å sette seg inn i det han fotograferer.
- Jeg liker å jobbe med noe så lenge at jeg blir en ekspert på det, forteller han.
Flere priser
Bildene har skaffet ham en rekke priser, blant annet W. Eugene Smith Grant in Humanistic Photography, Kodak Young Photographer of the Year og flere andreplasser i World Press Photo. Og bare dager før hans besøk i Oslo har han fått nok en pris. Filmen "Into the Shadows" fikk en førsteplass i World Press Photo Multimedia Award.
- Det var fantastiske nyheter. Jeg hadde ikke forventet det, sier han og forklarer at filmen egentlig er en trailer som ble laget for å samle inn penger til å ferdigstille langversjonen på 70 minutter.
Det er hans første film, og er laget i samarbeid med dansk-sørafrikanske Line Hadsbjerg, som gjør intervjuene i filmen. I filmen har de intervjuet og filmet zimbabwere som har flyktet fra politisk undertrykkelse og vold i sitt hjemland. Men det er ikke nødvendigvis et godt liv de flykter til, forteller han. Livet som immigrant i Johannesburg er tøft, med utbredt korrupsjon og lite aksept fra lokalbefolkningen.
- Dette var en historie som måtte fortelles. Og fotografi var ikke nok til å fortelle den. Vitnesbyrdene er viktige og måtte være med.
Fra humanitære temaer til rock
Fokuset på humanitære temaer har vært konstant gjennom Bonets karriere. Men i 2008 bestemte han seg for å prøve noe nytt. I et møte med Rolling Stone Magazine ba han om å få følge et rockeband. Motörhead var det første navnet som falt han inn, et band han har vært fan av siden barndommen. Redaktøren var skeptisk, og mente ingen ville ha interesse av å se en bildeserie av det aldrende bandet.
- Men hun ga meg kontaktinfo til noen som kanskje kunne få meg inn. På slutten av året fotograferte jeg Motörhead, og Rolling Stone endte opp med å trykke åtte sider.
I løpet av tre år reiste Bonet på turne med bandet gjennom England og Sør-Amerika, først i egen bil og deretter som fast inventar på bandbussen. Bonet oppdaget at livet på veien slett ikke er en dans på roser, og hevder at forskjellen mellom å gjøre et prosjekt som dette og det å jobbe med humanitære temaer ikke er så store.
- Det er ikke så annerledes. Det er kanskje en hardere jobb enn mange oppdrag i Afrika. Du må sove på dagen og reise hele natten med dem. Det er en fullstendig annerledes livsstil.
Etter tre år med fotografering, endte prosjektet i en bok gitt ut i 2012. Og prosjektet ga mersmak. Nå er han interessert i å følge flere band.
- Men nå har jeg tenkt i seks måneder og jeg har ennå ikke klart å komme på et band som er like mektig, like ærlig og direkte som Motörhead. Det er veldig få band i verden som fortsatt er så ekte.
- Fotografier forandrer ingenting
Han har imidlertid ingen planer om å slutte å fokusere på humanitære temaer, selv om det med årene har blitt vanskeligere å fotografere katastrofer, lidelse og underernærte barn. Nå har han selv blitt far og ser temaene på en ny måte. Han avviser allikevel at han har fått noen ettervirkninger som følge av alt han har sett.
- Jeg tror jeg har et naturlig fordøyelsessystem for alt det. Men selvfølgelig påvirker det deg. Noen dager er du mer trist, andre dager er du mer lykkelig.
- På den andre siden, vi fotografer endrer ingenting. Vårt fotografi forandrer ingenting, spesielt for de vi fotograferer. Selv om fotografen har en sterk vilje til å forandre verden, kommer du til å møte på så mange vegger, så mye korrupsjon, så mye uvilje fra regjeringer og politikere. Og folk flest gir faen.
Se flere bilder på pepbonet.com
Pep Bonet
Christine Tolpinrud
Sierra Leone, Freetown. August 2007
Pep Bonet
A goal keeper during a match at the beach, where the team plays every Saturday. Goal keepers can have only one arm and two legs, while players can only have one leg and two arms. Established in February 2001, the team is made up of 22 players, all residents of Murray Town Camp for Amputees in Freetown. Most of the players were amputated by roaming rebels of the Revolutionary United Front (RUF) that left unforgettable scars with machetes and handsaws. But these sportsmen kept their faith. They are determined to overcome their trauma and handicap and refuse to be marginalised. Their powerful football skills transform them into true athletes.
San Pedro Sula, Honduras. May 2008.
Pep Bonet
Osman Danilo Odriguez "Diana" , he is 23 years old and a transsexual commercial sex worker. Diana lives in a small room from a hotel, where she also takes his clients, its less dangerous than working in the streets of San Pedro Sula. Some 200 homosexual and transsexual sex workers were murdered between 1991 and 2003.
Motörhead "European Tour". Glasgow, Scotland. Carling Academy. November 2008.
Pep Bonet
Motörhead Bassist, Lemmy Kilmister with his fruit machine in his dressing room at the Glasgow Carling Academy. Motrhead, originally called Bastard, is a long-lived and iconic heavy metal band from England formed in 1975. They are widely recognized as progenitors of thrash metal, a fusion of heavy metal and what was soon to become hardcore punk. Consequently they influenced countless rock, punk rock, and heavy metal bands that followed. The actual band members are: Lemmy Kilmister- Bass and vocals, Phil Campbell- Lead guitar and Backup vocals and Mikkey Dee at the Drums.
Rio de Janeiro, Brazil. April 2012.
Pep Bonet
Shaw is a nine-teen year old transsexual, she works as a commercial sex worker in the streets of Lapa, in Rio. She is originally from Fortaleza. She rents a room in a house where about 25 other transsexuals live and work as commercial sex workers. The owner of the house is Luana Muniz, Luana is an activist, she cares for the transsexuals and is involved in the fight for their rights. The combined effects of discrimination, humiliation, lack of education, and isolation from mainstream society place enormous emotional strain on Brazil's transgender people, especially those who earn their living as sex workers. Unlike female sex workers, who have a range of professional options available to them, transgender sex workers often feel they have no options. Many see prostitution as the price they pay for choosing to transform.
Somalia Gololey
Pep Bonet
Children look on during a rapid nutritional assessment by Medecins Sans Frontieres (MSF) in the village of Gololey. The doctors have to be accompanied by armed men for security
Fotograf: Pep Bonet">
