Skrevet av Frank HesjedalVi har bladd litt i arkivet vårt og funnet frem et intervju fra 2011 med den islandske fotografen Ragnar Axelsson. 6-10. mai er han på nytt et av høydepunktene når Nordic Light går av stabelen i Kristiansund.
Ragnar Axelsson ønsket aldri å dra der som alle andre drar for å fotografere. Han ville ikke jage i flokk. Han ville ikke komme for sent. Han ville ikke løpe hundremeteren og komme i mål dagen etter alle de andre. Snuten, ellers linsen, eller objektivet om det kanskje passer best, vendte han mot de arktiske strøkene. I nærmere tre tiår har han dokumentert og fulgt små fangstsamfunn på Grønnland og i Canada. Han har kommet tett innpå en sårbar kultur som i dag står ovenfor dramatiske endringer. I fjor resulterte dette i den praktfulle boken Last Days of The Arctic et ikonisk dokument av en døende kultur.
Mitt første møte med Axelssons fotografier var i Reykjavik i fjor - i en bokhandel. Boken Faces of the North traff meg varmt og nært. Den er et portrett av mennesker på Island, Grønnland og Færøyene. Men den var ikke å få på engelsk. Selv om man kan si at bilder skal tale for seg selv, ønsket jeg også å kunne lese teksten i boken. Ett års tid senere fant jeg et brukt eksemplar på Amazon.com. Samtidig som jeg fikk to Axelsson-bøker i posten, slapp Nordic Light nyheten om at Axelsson var klar som utstiller og foredragsholder på årets festival. For meg var det allerede da festivalens høydepunkt og er det også i etterkant av Nordic Light 2011.
Jeg innrømmer at før jeg traff Ragnar i Kristiansund, så jeg for meg en røff, hardbarka macho-type som kom til å trykke hånden min i stykker når jeg skulle håndhilse. Feil kan man ta. Ragnar, eller RAX som han kalles på Island, er vennligheten, ydmykheten og høfligheten selv.
Startet i 8-9 års alderen
Fotografering startet Axelsson med da han som barn, i 8-9 års alderen, ble sendt til en gård på sørøst-kysten av Island. Her ønsket han å ta bilder av det han så, skaffet seg et gammelt kamera og tok bilder av fugler og ansikter. Og allerede på det tidspunktet ble han interessert i de eldre ansiktene som senere skulle bli kjent i boken Faces of the North.
- Jeg så de karakterene og de var morsomme og jeg tok bilder av dem. Men det var da jeg konfirmerte meg og fikk et kamera, at det aldri var noen vei tilbake.
Senere gikk han i lære hos en fotograf, men fikk aldri gå opp til eksamen fordi studioet hennes ble lagt ned før den tid. I 1976 fikk han jobb i islandske Morgunbladid hvor han fremdeles jobber i dag.
- Det begynte med sommerjobb i avisen, og jeg elsket det. Jeg fremkalte bilder og jeg fotograferte sportsarrangementer. Hver eneste dag gledet jeg meg til å gå på jobb.
Axelsson savner tilbake til den tiden hvor det var mye bedre muligheter for å gjøre historier som fotograf. I dag mener han det handler alt for mye om kjendiser.
- Egentlig handler det ikke om kjendiser en gang. Det er folk som ikke en gang vet hva de er kjent for. I alle fall er det blitt slik på Island i dag, hvor vi lager myter om ingenting. Det betyr ikke en gang noe om du tar et bra eller et dårlig bilde lenger. Med andre ord er ikke pressefotograf-yrket så bra som det tidligere var.
Fotografiet handler om klikket
Fotografiet er spesielt. Jeg synes det, og helt sikkert mange av dere som leser dette intervjuet. Hvorfor er det spesielt for Ragnar Axelsson?
- Oi. Det der er et vanskelig spørsmål For meg handler det om å fryse et øyeblikk som aldri kommer tilbake. Og det er ditt øyeblikk. Men faktisk, det helt spesielle er i det du trykker på utløseren og det sier klikk. Det er det spesielle øyeblikket. Fotografiet handler om dette klikket.
Tidligere pleide Axelsson å være arrogant, ifølge han selv, om hva som var et bra bilde. Han mente at det kun finnes gode og dårlige bilder. Ikke noe midt i mellom.
- Nå ser jeg ikke helt slik på det. For noen ganger liker jeg ikke et bilde, men så, to år senere, liker jeg det. Så bilder kan vokse og vokse. Så et godt fotografi er et fotografi som blir bedre og bedre. Det er akkurat som musikk. God musikk må ofte lyttes på og lyttes på før det blir bra.
Faktisk har Axelssons fotografiske driv en forbindelse med The Beatles, innrømmer han.
- Ja, dette har jeg egentlig aldri fortalt til noen, men i Beatles musikk er det en glad følelse, spiritualitet og driv som jeg forsøker å gjenskape i bildene mine. Selv på isen spilte jeg Beatles og noen ganger Rolling Stones. Når jeg laget Faces of the North så hørte jeg faktisk kun på Beatles i mørkerommet de 6 månedene det tok meg å gjøre arbeidet ferdig.
Last Days of The Arctic
Driven til ikke å være sistemann og ikke gjøre som alle andre, var grunnen til at han dro til Grønnland for nærmere 30 år siden. Siden den gang har han vært der 30-40 ganger i 2-6 uker av gangen.
- Når jeg først dro der, hadde jeg ikke noen penger, men fikk et stipend i tillegg til at Morgunbladid hjalp meg.
Under første turen tenkte han bare i enkeltbilder, men da han fikk se disse, sto de mer og mer frem som en historie.
- Så dro jeg tilbake på jakt etter flere bilder som kunne passe inn i historien. Jeg kunne sikkert gjort hele dette prosjektet mye raskere, men det koster penger å dra til Grønnland. Jeg betalte også inuittene for hver eneste dag jeg var med dem på jakt i hundesleder. Etter hvert ble vi jo gode venner, likevel har jeg hele tiden vektlagt å gi dem noe tilbake.
Innpass hos inuittene var aldri noe problem for Axelsson. Det gikk veldig raskt.
- Jeg spøkte med dem, de spøkte med meg. Vi hadde det moro og veldig raskt ble vi veldig gode venner. Men jeg er jo en beskjeden person, så jeg gikk veldig varsomt frem. I omgivelser som dette tror jeg det er en fordel.
I dag er det vanskeligere å få innpass for å fotografere. Axelsson forteller at flere inuitter i dag frykter at hvis de blir fotografert med en sel, for eksempel, så kan dette skade dem på en eller annen måte.
- For meg er det nå enklere, for de vet at jeg ikke er ute etter å skade dem. I boken Last days of The Arctic er det et bilde av en isbjørn som blir skutt. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre angående publisering av dette bildet, men det er jo dette som er livet deres. Men jeg har lovet fangstmennene at jeg aldri skulle fortelle hvem som skjøt isbjørnen.
Med Leica i kulden
Mesteparten av Last Days of the Arctic er fotografert med Leica M4-P og M6. Vanlig utrustning for Axelsson var 3 hus og 3 objektiver.
- Å fotografere i minus 40 grader er ikke enkelt, og i alle fall ikke å bytte film. Det gikk ofte noen fingernegler i de operasjonene. Men man fotograferer ikke lenge om gangen under slike forhold. Og på kveldene i teltet, når fingrene ble varmet opp igjen, var det enormt smertefullt.
Selv om Grønnlands-prosjektet resulterte i boken Last 'Days of The Arctic', som kom ut i fjor, føler ikke Axelsson at han er helt ferdig med prosjektet. I fjor var han tilbake 2 ganger, men først og fremst fordi det lages en dokumentarfilm om han. Likevel tok han bilder som han skulle ønsket kunne være med i boken, men det var for sent.
Nå ønsker Axelsson at flere yngre fotografer tar tak i Grønnland, og fortsetter noe av den dokumentasjonen han har gjort. Jeg oppfordrer Ragnar til å sjekke ut arbeidet til den norske dokumentarfotografen Andrea Gjestvang. Entusiastisk lover han å gjøre det.
Round Up
Sauer er viktig på Island, og en stor begivenhet for sauebøndene er den årlige innsamlingen av sauer på beite. Jeg har selv fått erfare et tilfeldig møte med disse familiene på siste dag av sauesankingen. Det er en fest uten like. Fra ung til gammel, på hesterygg, med bikkjer og gjerne med sterke saker i drikkeflaskene. Når jeg så dette så tenkte jeg med en gang at dette må jeg tilbake å oppleve, over litt tid og ikke bare den siste dagen. Men gjøre et dypdykk. Vel, lik seg selv, så har Axelsson gjort nettopp det. Han har fulgt sauebønder like lenge som han fulgt inuitter. Prosjektet kaller han for 'Round up'.
- Det er godt å komme seg bort i blant fra det man holder på med. Derfor har det vært bra for meg å ha to prosjekter parallelt. Det kommer også til å bli bok av det, men jeg har ingen anelse om dette er bare noe som kommer til å selge på Island.
For Axelsson er det viktige å dokumentere det virkelige livet. Livet som folk lever til daglig. Gjennom disse to prosjektene har han gjort nettopp dette. Og han har gjort et dypdykk alt for få andre gjør. Det underlige er at fotografering av sauesankingen på Island ikke er gjort av noen andre, til tross for at det er en stor del av det islandsk liv og kultur. Jeg nevner dette for Axelsson, samtidig som jeg drar frem iPaden og viser min 10-minutters fotografering av sauesankingen. Uten sammenligning forøvrig, men Ragnar blir entusiastisk. Med ett vil han hjelpe meg til å gjøre mer av dette. Han vil ikke være alene med sine prosjekter.
Svart/hvitt-fotografen
Axelsson fotograferer hovedsakelig i svart/hvitt, i alle fall alle sine egne prosjekter. Når man bor i et land som Island, med fantastiske farger, kan man jo spørre seg hvorfor i all verden svart/hvitt.
- Jeg synes, og sier alltid, det som er bra i farger, er enda bedre i sort/hvitt. Jeg har en lidenskap for sort/hvitt. Dette henger nok sammen med all gleden jeg har hatt i mørkerommet, og fremdeles så er alle mine sort/hvitt-bilder fotografert på film.
Digitalt fotograferer han når han jobber for Morgunbladid. Likevel utelukker ikke han at han i fremtiden vil gå mer og mer over til digitalt, etter hvert som kameraene bare blir bedre og bedre.
Råd til unge fotografer
Axelsson beundrer en rekke unge fotografer, fotografer med lidenskap. I denne lidenskapen kjenner han seg selv igjen.
- Et godt råd til dagens unge fotografer er å gå for det de holder på med og det de tror på- hele veien. Aldri stopp. Det vil alltid være noen hull i veien. Men det skal man ikke bry seg om. Bare gå på.
Ragnar Axelsson ønsket aldri å dra der som alle andre drar for å fotografere. Han ville ikke jage i flokk. Han ville ikke komme for sent. Han ville ikke løpe hundremeteren og komme i mål dagen etter alle de andre. Snuten, ellers linsen, eller objektivet om det kanskje passer best, vendte han mot de arktiske strøkene. I nærmere tre tiår har han dokumentert og fulgt små fangstsamfunn på Grønnland og i Canada. Han har kommet tett innpå en sårbar kultur som i dag står ovenfor dramatiske endringer. I fjor resulterte dette i den praktfulle boken Last Days of The Arctic et ikonisk dokument av en døende kultur.
Mitt første møte med Axelssons fotografier var i Reykjavik i fjor - i en bokhandel. Boken Faces of the North traff meg varmt og nært. Den er et portrett av mennesker på Island, Grønnland og Færøyene. Men den var ikke å få på engelsk. Selv om man kan si at bilder skal tale for seg selv, ønsket jeg også å kunne lese teksten i boken. Ett års tid senere fant jeg et brukt eksemplar på Amazon.com. Samtidig som jeg fikk to Axelsson-bøker i posten, slapp Nordic Light nyheten om at Axelsson var klar som utstiller og foredragsholder på årets festival. For meg var det allerede da festivalens høydepunkt og er det også i etterkant av Nordic Light 2011.
Jeg innrømmer at før jeg traff Ragnar i Kristiansund, så jeg for meg en røff, hardbarka macho-type som kom til å trykke hånden min i stykker når jeg skulle håndhilse. Feil kan man ta. Ragnar, eller RAX som han kalles på Island, er vennligheten, ydmykheten og høfligheten selv.
Startet i 8-9 års alderen
Fotografering startet Axelsson med da han som barn, i 8-9 års alderen, ble sendt til en gård på sørøst-kysten av Island. Her ønsket han å ta bilder av det han så, skaffet seg et gammelt kamera og tok bilder av fugler og ansikter. Og allerede på det tidspunktet ble han interessert i de eldre ansiktene som senere skulle bli kjent i boken Faces of the North.
- Jeg så de karakterene og de var morsomme og jeg tok bilder av dem. Men det var da jeg konfirmerte meg og fikk et kamera, at det aldri var noen vei tilbake.
Senere gikk han i lære hos en fotograf, men fikk aldri gå opp til eksamen fordi studioet hennes ble lagt ned før den tid. I 1976 fikk han jobb i islandske Morgunbladid hvor han fremdeles jobber i dag.
- Det begynte med sommerjobb i avisen, og jeg elsket det. Jeg fremkalte bilder og jeg fotograferte sportsarrangementer. Hver eneste dag gledet jeg meg til å gå på jobb.
Axelsson savner tilbake til den tiden hvor det var mye bedre muligheter for å gjøre historier som fotograf. I dag mener han det handler alt for mye om kjendiser.
- Egentlig handler det ikke om kjendiser en gang. Det er folk som ikke en gang vet hva de er kjent for. I alle fall er det blitt slik på Island i dag, hvor vi lager myter om ingenting. Det betyr ikke en gang noe om du tar et bra eller et dårlig bilde lenger. Med andre ord er ikke pressefotograf-yrket så bra som det tidligere var.
Fotografiet handler om klikket
Fotografiet er spesielt. Jeg synes det, og helt sikkert mange av dere som leser dette intervjuet. Hvorfor er det spesielt for Ragnar Axelsson?
- Oi. Det der er et vanskelig spørsmål For meg handler det om å fryse et øyeblikk som aldri kommer tilbake. Og det er ditt øyeblikk. Men faktisk, det helt spesielle er i det du trykker på utløseren og det sier klikk. Det er det spesielle øyeblikket. Fotografiet handler om dette klikket.
Tidligere pleide Axelsson å være arrogant, ifølge han selv, om hva som var et bra bilde. Han mente at det kun finnes gode og dårlige bilder. Ikke noe midt i mellom.
- Nå ser jeg ikke helt slik på det. For noen ganger liker jeg ikke et bilde, men så, to år senere, liker jeg det. Så bilder kan vokse og vokse. Så et godt fotografi er et fotografi som blir bedre og bedre. Det er akkurat som musikk. God musikk må ofte lyttes på og lyttes på før det blir bra.
Faktisk har Axelssons fotografiske driv en forbindelse med The Beatles, innrømmer han.
- Ja, dette har jeg egentlig aldri fortalt til noen, men i Beatles musikk er det en glad følelse, spiritualitet og driv som jeg forsøker å gjenskape i bildene mine. Selv på isen spilte jeg Beatles og noen ganger Rolling Stones. Når jeg laget Faces of the North så hørte jeg faktisk kun på Beatles i mørkerommet de 6 månedene det tok meg å gjøre arbeidet ferdig.
Last Days of The Arctic
Driven til ikke å være sistemann og ikke gjøre som alle andre, var grunnen til at han dro til Grønnland for nærmere 30 år siden. Siden den gang har han vært der 30-40 ganger i 2-6 uker av gangen.
- Når jeg først dro der, hadde jeg ikke noen penger, men fikk et stipend i tillegg til at Morgunbladid hjalp meg.
Under første turen tenkte han bare i enkeltbilder, men da han fikk se disse, sto de mer og mer frem som en historie.
- Så dro jeg tilbake på jakt etter flere bilder som kunne passe inn i historien. Jeg kunne sikkert gjort hele dette prosjektet mye raskere, men det koster penger å dra til Grønnland. Jeg betalte også inuittene for hver eneste dag jeg var med dem på jakt i hundesleder. Etter hvert ble vi jo gode venner, likevel har jeg hele tiden vektlagt å gi dem noe tilbake.
Innpass hos inuittene var aldri noe problem for Axelsson. Det gikk veldig raskt.
- Jeg spøkte med dem, de spøkte med meg. Vi hadde det moro og veldig raskt ble vi veldig gode venner. Men jeg er jo en beskjeden person, så jeg gikk veldig varsomt frem. I omgivelser som dette tror jeg det er en fordel.
I dag er det vanskeligere å få innpass for å fotografere. Axelsson forteller at flere inuitter i dag frykter at hvis de blir fotografert med en sel, for eksempel, så kan dette skade dem på en eller annen måte.
- For meg er det nå enklere, for de vet at jeg ikke er ute etter å skade dem. I boken Last days of The Arctic er det et bilde av en isbjørn som blir skutt. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre angående publisering av dette bildet, men det er jo dette som er livet deres. Men jeg har lovet fangstmennene at jeg aldri skulle fortelle hvem som skjøt isbjørnen.
Med Leica i kulden
Mesteparten av Last Days of the Arctic er fotografert med Leica M4-P og M6. Vanlig utrustning for Axelsson var 3 hus og 3 objektiver.
- Å fotografere i minus 40 grader er ikke enkelt, og i alle fall ikke å bytte film. Det gikk ofte noen fingernegler i de operasjonene. Men man fotograferer ikke lenge om gangen under slike forhold. Og på kveldene i teltet, når fingrene ble varmet opp igjen, var det enormt smertefullt.
Selv om Grønnlands-prosjektet resulterte i boken Last 'Days of The Arctic', som kom ut i fjor, føler ikke Axelsson at han er helt ferdig med prosjektet. I fjor var han tilbake 2 ganger, men først og fremst fordi det lages en dokumentarfilm om han. Likevel tok han bilder som han skulle ønsket kunne være med i boken, men det var for sent.
Nå ønsker Axelsson at flere yngre fotografer tar tak i Grønnland, og fortsetter noe av den dokumentasjonen han har gjort. Jeg oppfordrer Ragnar til å sjekke ut arbeidet til den norske dokumentarfotografen Andrea Gjestvang. Entusiastisk lover han å gjøre det.
Round Up
Sauer er viktig på Island, og en stor begivenhet for sauebøndene er den årlige innsamlingen av sauer på beite. Jeg har selv fått erfare et tilfeldig møte med disse familiene på siste dag av sauesankingen. Det er en fest uten like. Fra ung til gammel, på hesterygg, med bikkjer og gjerne med sterke saker i drikkeflaskene. Når jeg så dette så tenkte jeg med en gang at dette må jeg tilbake å oppleve, over litt tid og ikke bare den siste dagen. Men gjøre et dypdykk. Vel, lik seg selv, så har Axelsson gjort nettopp det. Han har fulgt sauebønder like lenge som han fulgt inuitter. Prosjektet kaller han for 'Round up'.
- Det er godt å komme seg bort i blant fra det man holder på med. Derfor har det vært bra for meg å ha to prosjekter parallelt. Det kommer også til å bli bok av det, men jeg har ingen anelse om dette er bare noe som kommer til å selge på Island.
For Axelsson er det viktige å dokumentere det virkelige livet. Livet som folk lever til daglig. Gjennom disse to prosjektene har han gjort nettopp dette. Og han har gjort et dypdykk alt for få andre gjør. Det underlige er at fotografering av sauesankingen på Island ikke er gjort av noen andre, til tross for at det er en stor del av det islandsk liv og kultur. Jeg nevner dette for Axelsson, samtidig som jeg drar frem iPaden og viser min 10-minutters fotografering av sauesankingen. Uten sammenligning forøvrig, men Ragnar blir entusiastisk. Med ett vil han hjelpe meg til å gjøre mer av dette. Han vil ikke være alene med sine prosjekter.
Svart/hvitt-fotografen
Axelsson fotograferer hovedsakelig i svart/hvitt, i alle fall alle sine egne prosjekter. Når man bor i et land som Island, med fantastiske farger, kan man jo spørre seg hvorfor i all verden svart/hvitt.
- Jeg synes, og sier alltid, det som er bra i farger, er enda bedre i sort/hvitt. Jeg har en lidenskap for sort/hvitt. Dette henger nok sammen med all gleden jeg har hatt i mørkerommet, og fremdeles så er alle mine sort/hvitt-bilder fotografert på film.
Digitalt fotograferer han når han jobber for Morgunbladid. Likevel utelukker ikke han at han i fremtiden vil gå mer og mer over til digitalt, etter hvert som kameraene bare blir bedre og bedre.
Råd til unge fotografer
Axelsson beundrer en rekke unge fotografer, fotografer med lidenskap. I denne lidenskapen kjenner han seg selv igjen.
- Et godt råd til dagens unge fotografer er å gå for det de holder på med og det de tror på- hele veien. Aldri stopp. Det vil alltid være noen hull i veien. Men det skal man ikke bry seg om. Bare gå på.
Ragnar Axelsson
Frank Hesjedal
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From the Round up project
Ragnar Axelsson
From Last Days of the Arctic
Ragnar Axelsson
From Last Days of the Arctic
Ragnar Axelsson
From Last Days of the Arctic
Utrolig bra og spennende.